Spørsmål:
Jeg har plutselig, etter ti år som journalist, støtt på problemer med «de» og «dem». I setninger de jeg oppfatter at ordet er subjekt, men det etterfølges av et «som», skriver jeg instinktivt «dem». Er dette riktig, eller skal de være «de»?
Eksempel: «Hun tror ikke dem/de som veltet elgene mente…»
Og:»Vi håper jo å klare å utfordre dem/de som lytter».
Kan dere hjelpe meg?
Svar:
Det er en klassiker du nevner her.
Aller først: Vær for all del klar over at ditt eksempel nr. 1 er av en annen art. Der dreier det som en AT-setning med bortfalt AT, og der må det naturligvis stå DE, siden ordet er subjekt: “Hun tror ikke (at) de som veltet elgene, mente . . .”
I riksmålsnormeringen (for det er nærmest normering det dreier seg om her) anbefaler vi å bøye pronomenet i samsvar med den funksjon det har som ledd i setningen hvor det står. Og den setningen slutter med DEM, mens SOM innleder en ny setning. Også Norsk språkråd anbefalte dette i 1980-årene en gang, men sa samtidig at det “ikke kunne ansees som galt” å bruke subjektsformen.
Det som skjer, er at SOM er subjekt i følgende setning, og at den funksjonen påvirker ordet foran. Det kan også sies slik: De to ordene DE SOM føles som en ubøyelig enhet på setningsgrensen, eller slik: DE har påpekende funksjon, og mekanisk setningsanalyse passer ikke helt.
Personlig foretrekker jeg DEM i slike tilfeller, og en grei måte å komme ut av vanskeligheter på er å prøve med et annet personlig pronomen, f.eks. DU/DEG el. VI/OSS. Det kan ikke være tvil om at det må hete “Vi håper jo å klare å utfordre deg som lytter” og “[De klarer] å utfordre oss som lytter”. Og til DEG og OSS svarer DEM.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: De/dem