Spørsmål:
Hei, min kjæreste er amerikaner og jeg har derfor begynt å få mange spørsmål om norsk uttalelse jeg ikke kan svare på.
Vi lurer på hvorfor vi sier «sverije» og ikke «Sverige», siden vi sier «Norge» med uttalt g?
En mulig forklaring jeg prøvde meg på var at vi sier Sverige lik svenskene av gammel vane. Men siden svenskene sier «Nårje» og er med andre ord konsekvente i bruken av ‘je’ for ‘ge’ lyd, så begynner jeg å lure på om det er vi som har endret uttalelse over tid?
Håper dere har noen innspill, på forhånd takk.
Svar:
Takk for spørsmål. Jeg velger å svare kort og i tillegg henvise deg til Store Norske Leksikon (Kunnskapsforlaget). Har du adgang til papirutgaven (2006-07), finner du en grei fremstilling på side 214 i bind 11. Går du til nettutgaven av leksikonet, vil du antagelig finne det samme i innledningen til den store Norge-artikkelen.
Mitt korte svar er følgende: En uttale som skulle følge vanlig lydutvikling i skandinavisk, ville ha gitt uttaleformene [sværje] og [nårje]. SVERIGE kommer av Svea rike (svearnes rike) og NORGE sannsynligvis av Nordrvegr (veien, seilleden mot nord). Lydutviklingen har altså i SVERIGE gitt stemthet (k > g) og derpå palatalisering (g > j), og i NORGE palatalisering (g > j) og bortfall av en del lyder.
Den standardiserte uttalen av NORGE med g kan betraktes som en skriftuttale, og krigen 1940-45 bidro til å befeste den. Uttalen [nårge] med tonem 2 (som i BORGE og DORGE) har vel nå fortrengt de fleste dialektale uttaleformer. Men tonem 1 (som i TORGET og SVERIGE) lever her og der i østnorsk.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Uttale