I løpet av en arbeidsdag produserer en forfatter eller en yrkesskribent tusenvis av ord. Underveis støter de på språklige dilemmaer hvor det ikke finnes klare fasitsvar. Forfatteren Finn Iunker deler her noen erfaringer fra sitt eget arbeid.
I fjor høst utkom min bok Praksis, en essaysamling med mange bidrag om Bertolt Brecht og en del om forfatteretikk, noen om rituell omskjæring av gutter og et par om israeleres behandling av palestinerne. Før boken ble sendt til trykking, undergikk manuset flere runder med språkvask og korrektur, en fase av skrivingen som jeg trives med siden jeg liker å arbeide med detaljer.
Jeg prøver å skrive korrekt, men språkriktighet er bare et middel. Målet er å få leserne til å se det jeg beskriver fremfor å stanse ved ordene jeg bruker. På noen punkter er jeg antagelig for konservativ; eksempelvis klarer jeg ikke alltid å bli kvitt foranstilt pronomen av typen min bok, som i setningen ovenfor. Men jeg jobber med saken.
Mens språkeksperter muligens vet hva som er korrekt (spekulere i eller på et problem, forskjellen på eller mellom rød og blå, fattig og rik), står en praktiker overfor konkrete avveininger: Skal jeg kalle dette essayet Verkstedsnotater (med fuge-s) eller Verkstednotater? Sendes en bok i trykken eller til trykking? Kan jeg veksle mellom de to formene?
Etter at Praksis var sendt i trykken, så jeg over mine notater og laget en liste over spørsmål og vurderinger som jeg hadde diskutert med korrekturleseren. Listen ble veldig lang. Nå er den omsider blitt kort nok til at jeg kan dele den med dere.
K for Katalonia
«Katalonia og Sør-Frankrike ligger øst for tråget», står det i en billedtekst. Jeg hadde fått hjelp av katalanske meteorologer til å finne ut hvordan været var da den tyske tenkeren og forfatteren Walter Benjamin begikk selvmord på flukt over Pyreneene i september 1940. (Long story, som de sier i Amerika.) Korrekturleseren rettet Katalonia til Catalonia, og jeg bebreider henne ikke, for Catalonia er den formen vi er vant til å se når vi leser nyheter om katalansk regionalisme.
Men vi nordmenn liker ikke c-en, og vi skriver katalansk og katalaner uten problemer, like så kamera og kaptein. Vi skriver Italia som de gjør i Italia, men det heter ikke Catalonia på noen av de offisielle språkene i Katalonia. Kanskje formen Catalonia følger en regel som sier at enkelte navn på land skal ligne litt på latin eller middelalderlatin, men i så fall er regelen dum.
Tall med bokstaver eller sifre
Bertolt Brechts litterære produksjon var enorm, og forskningslitteraturen om Brecht er sannelig også enorm. Over hele verden diskuteres stykkene hans og diktene, teoriene og kvinnene hans; selv jeg, en glad gutt med examen artium fra Arendal Gymnas, har skrevet en doktorgradsavhandling om ham. For tiden utgis notisbøkene hans – kommentert. Planen er å fordele dem over fjorten bind i storformat, hvert bind på over 500 sider. I 2014 utkom Briefe an Bertolt Brecht im Exil (1933–1949) i 3 bind med 1500 brev fordelt over 2000 sider.
Les den siste setningen en gang til. Den følger, antar jeg, Språkrådets anbefaling: «Innenfor samme setning eller samme avsnitt bør vi lage konsekvens og velge enten siffer eller bokstaver.» Språkrådet gir oss to eksempler: «Tre jenter – tolv, femten og atten år gamle» og «De var 3, 17 og 23 år gamle». Med én variabel (alder) er det lett å «lage konsekvens». Med flere variabler (årstall, antall sider, antall bind i en serie) vil imidlertid en gjennomgående bruk av sifre binde alle tallene sammen, mens det vi ønsker, snarere er å holde dem adskilt – slik at leserne forstår hvilke tall som hører sammen.
Selv med bare to variabler blir det vanskelig å lese hvis vi bare bruker bokstaver. «Samtlige barn hadde mange venner: Anna på syv hadde tretten, Bent på fjorten ti, Chris på elleve ni, Dani på ni elleve.» Det blir ikke bedre om vi følger regelen om å skrive små tall med bokstaver: «Anna på syv hadde 13, Bent på 14 ti.»
Jeg lurte en gang på hvorfor vi bør bruke synonymer. En bok er vel først og fremst en bok, ikke et bind eller lesestoff? Når vi leser, spekulerte jeg, leter hjernen etter mønstre, og hvis samme ord opptrer for ofte – bok, bok, bok –, fester hjernen seg ved ordet bok istedenfor ved det vi ønsker å si om den.
Likeledes: Hvis en bokanmelder gir terningkast fem til elleve av 16 bøker, inviterer vi leserne til å koble sammen fem og elleve istedenfor elleve og 16. Resultatet blir at lesningen går i stykker; leserne må analysere setningen istedenfor å la seg informere av den. Løsningen må være å skrive den ene variabelen med bokstaver og den andre med sifre, slik Klassekampen gjorde 4. mars: «Hun har gitt terningkast fem til 11 av de 16 bøkene hun har lest på oppdrag for Dagbladet.»
Hva gjelder spekulasjonen om synonymer, spurte jeg en kamerat som både er sjakkspiller og lingvist: Kan det være at hjernen så å si glir ut av riktig spor når den fester seg ved enkeltord? Han kjente ikke til noe i lingvistikken som omhandler mønstergjenkjenning under lesning, men han syntes det hørtes plausibelt ut.
I Praksis står det: «I fjor utkom Briefe an Bertolt Brecht im Exil (1933–1949) i tre bind med 1500 brev fordelt over to tusen sider.» (S. 23 f.)
Oslo Met
I Praksis omtaler jeg et forskningsprosjekt ved Oslo Met. Først skrev jeg – intuitivt, så vidt jeg husker – Oslo met. Korrekturleseren foreslo Oslo Met. En tredje mulighet er Oslomet, som jeg egentlig aldri vurderte, en fjerde OsloMet, som jeg ikke engang vil kommentere. Jeg kan ha skrevet Oslo met fordi jeg også skriver Oslo universitetssykehus. Korrekturleseren kan ha foreslått Oslo Met fordi hun kanskje – hva vet jeg – i andre sammenhenger skriver Noregs Mållag. Men hva skal jeg velge, akkurat nå, i denne boken? Siden jeg vurderte Oslo met og Oslo Met som nokså like alternativer, gjaldt det å velge den formen som skaper minst friksjon i teksten. Jeg så at aviser og nettsteder som oftest skrev Oslo Met, og inntrykket ble forsterket da jeg forhørte meg med debattredaktør i Aftenposten, Erik Tornes, som skrev til meg: «Konstruksjonen OsloMet er i strid med norske skriveregler. Aftenposten, NTB og NRK er blitt enige om å bryte opp OsloMet og skrive det i to ord: Oslo Met.»
I forordet til Praksis står det Oslo Met (s. 13). Jeg hadde også skrevet til Morgenbladet. Deres huslingvist Paal Uvaag argumenterer godt for Oslomet, blant annet i en artikkel fra 12. januar 2018, men den formen var i grunnen aldri aktuell for meg. For tiden (mai 2020) synes Oslo met og Oslo Met å bli brukt om hverandre.
Usynlige ord
I perioden «han tenkte han skulle ringe henne» er det et usynlig ord, nemlig at. I perioden «hun elsket bilen hun hadde arvet» er det et usynlig ord, nemlig som. Jeg er ofte i stuss om jeg bør gjøre dem synlige: «Hun elsket bilen som hun hadde arvet.» Fordelen med å gjøre dem synlige, er at leseren får et signal før den nye setningen begynner: «han tenkte» + at + «han skulle ringe henne.»
Fordelen med å holde dem usynlige, er at flyten muligens blir bedre, og generelt bør vi stryke ord vi ikke trenger. Det beste ville være å finne et konsistent system slik at leserne kunne venne seg til hva slags setninger som markeres med et innledende at eller som, men det klarte jeg ikke i Praksis. Noen ganger sløyfet jeg at eller som (etter råd fra korrekturleser), andre ganger ikke, og når jeg leser igjennom eksemplene nå, i mai 2020, er jeg fortsatt i tvil. Jeg klarer ikke å se noen orden:
a) «Homer, Shakespeare og Hamsun er alle genier, og alt genier skriver, er genialt.» (S. 35.)
b) «Hvordan lagrettens medlemmer har resonnert, er det vanskelig å ha noen formening om; på meg virker det som om direktøren ved Botsfengselet, der Bergersen sonet, samt overlegen og underdirektøren ved samme institusjon har stolt på det Bergersen har fortalt.» (S. 67.)
c) «Verre blir det når [N.N.] bare siterer brokker eller enkeltfraser før han konkluderer at statsadvokaten er teit, åpenbart i håp om at leseren ikke skal gidde å lese det som statsadvokaten faktisk skriver.» (S. 72 f.)
d) «Frustrerte og sinte arbeidere gikk til streik, og opprøret kulminerte 17. juni, da sovjetiske tanks ble satt inn for å stanse dem som regjeringen påstod å snakke på vegne av: folket.» (S. 126 f.)
e) «Hendelsene jeg skildrer, har funnet sted, og det skremmer meg at [N.N.] ikke vil forstå det.» (S. 179.)
f) «Imidlertid synes [N.N.] å ha et fullstendig apatisk forhold til den strømmen av ord som han fester til papiret.» (S. 189.)
g) «Rapporten fra Human Rights Center støtter seg på undersøkelser i de to leirene i august 2017 og påpeker at tåregass ikke er det eneste kjemiske våpen israelerne bruker.» (S. 249.)
Skrivefeil
«Psykiske skader er unngåelig når livet er preget av vilkårlige angrep døgnet rundt, uten steder å søke tilflukt, samt den gjennomgripende følelsen av hjelpeløshet, frykt og angst over ikke å kunne forsvare seg på en meningsfull måte.» (S. 250.)
Unngåelig. Vi forfattere burde snart erkjenne at trykkfeil i beste fall er en eufemisme. De ansatte på ScanBook UAB i Litauen fomlet ikke i settekassen. Det var jeg som skrev unngåelig. Feilen skyldes ikke korrekturleseren. Skrivefeil er muligens uunngåelige, men de er ikke mindre pinlige av den grunn. En av dem stikker seg ut:
«Loven evalueres nå i prosjektet RITOM ved Oslo Met, av et team som ved sin sammensetning ikke etterlater tvil om hvilken vei dette kommer til å gå, for her finnes ingen barnelege og heller ingen barnejurist, enn si noen filosof med medisinsk etikk som fagfelt.» (S. 13.) En barnejurist er, antar jeg, et barn med master i rettsvitenskap, mens en barnerettsjurist er en jurist med barnerett som spesialfelt. Jeg har åpenbart forsøkt å tydeliggjøre en parallell (ikke lege, ikke jurist), uten å klare å stoppe i tide (ikke barnelege, ikke barnejurist). Det ser virkelig fjollete ut.
Feilvurderinger
I 2016 skrev jeg en kronikk om forfatteretikk der jeg henviste til noe en advokat hadde sagt: «Advokat Cato Schiøtz mener på Dagsnytt atten 20. oktober at det er en dobbeltmoral blant forfattere. Jeg får ikke øye på noen moral overhodet.» (S. 142.) Korrekturleseren påpekte at navnet på programmet skrives Dagsnytt 18, altså med sifre. Dermed ble tallene 18 og 20. stående og gnisse mot hverandre, men jeg klarte ikke å stokke om på elementene uten å miste rytmen i avsnittet, så jeg lot setningen stå. I siste liten erstattet jeg atten med 18. Det burde jeg ikke ha gjort.
* * *
Avsnittene ovenfor er ikke skrevet av en ekspert. De er skrevet av en forfatter som forsøker å finne ut hva som er best i hvert enkelt tilfelle, og som vet at han ikke alltid treffer godt nok. I motsetning til mange av mine kolleger, og mange språkeksperter, har jeg imidlertid gått lei av min indre besserwisser. Poenget er ikke hvorvidt det er galt å skrive se mellom fingrene med. Når jeg går igjennom eget manus og ser at det står se gjennom fingrene med, er hovedoppgaven å finne ut hva jeg egentlig mener. Mener jeg unnlate? Mener jeg se en annen vei? Og enda viktigere: Hvorfor så jeg en annen vei? Hvorfor sa jeg ikke ifra?