Her kommer en ny runde med gode og varierte forslag til lesestoff. Selv om bibliotekene er stengt, så husk at mange bøker kan leses på Nasjonalbibliotekets nettsted nb.no eller anskaffes fra nettbutikker, antikvariat.net eller strømmetjenester.
Burlesk beretning med livsvisdom
Graham Greenes roman ble også filmatisert med Sir Alec Guinness i tittelrollen.
I disse tider velger jeg en roman i den muntre sjanger. En av mine favorittforfattere, Graham Greene (1904-91), skrev en rekke slike. Men samtidig har de alle et islett av dypt alvor i seg. Det gjelder også den boken jeg velger denne gang: Monsignor Quixote (1982).
Med humor og ironi streifer forfatteren her freidig de alvorligste politiske, moralske og religiøse problemer. Respektløst vil kanskje noen mene. Snarere et uttrykk for en overbærende romslighet hos den da aldrende katolske forfatteren, vil jeg si.
Nobelprisen fikk han aldri, av grunner som antagelig ikke var litterære. Men romaner kunne han skrive, bedre enn de fleste. Hans bøker nådde et stort publikum, og appellerte også til dem som regner seg for å være mer kresne enn oss andre. Gode, spennende, medrivende historier. Så er han da også den forfatter som antagelig har fått flest av sine romaner filmatisert.
Forbildet for Monsignor Quixote har Greene utilslørt hentet fra den spanske forfatteren Miguel de Cervantes (1547-1616), som lar sin romanskikkelse Don Quijote dra ut i verden sammen med sin våpendrager Sancho Panza for å nedkjempe imaginære fiender i form av fredelige vindmøller.
Hos Greene er det en mild og tolerant spansk landsbyprest av samme navn som er hovedpersonen. Ganske overraskende utnevner paven denne beskjedne presten til «monsignor», et avansement som plutselig gjør ham til en rangsperson med biskoppelige attributter: fiolett skjortebryst og ditto strømper.
Noe forvirret og nærmest forvist av sin egen biskop, som finner utnevnelsen høyst upassende, tar han seg en slags studiepermisjon, for å studere livet. Som reisekamerat tar han med seg sin gamle venn, en tidligere borgermester og uforbederlig marxist som til overmål bærer tilnavnet Sancho.
Reisen gjennom Spania bringer prelaten nye erfaringer og tros-utfordringer. F.eks. overnatter han ganske uforvarende og i fullkommen uskyldstilstand på et bordell, og blir neste dag invitert med på en pornografisk film uten egentlig å forstå hva de gymnastiske utfoldelsene han blir vitne til, skal være godt for. Og mellom slagene fører de to vennene en dialog om tro og tvil, politikk og moral.
I livssyn er de motpoler; de slår hverandre i hodet med sitater fra sine respektive autoriteter. Marx og Lenin på den ene siden, berømte teologer og kirkefedre på den andre. Men ferielivets gleder og den gode, spanske vinen legger et forsonende skjær over konfrontasjonen mellom to store ortodoksier: den marxistiske og den katolske. Og håpet om en menneskeligere verden har de i hvert fall felles, selv om de er realister nok til å se at håpet har skrinn jord å vokse på i en vanskelig verden.
Det ligger adskillig livsvisdom og ikke så lite kjærlighet til menneskene bak Graham Greenes burleske beretning. Og også en god porsjon kritikk av de to trossamfunnene (også marxisten er jo troende, på sitt vis). Ikke minst lar han latterens piler ramme en viss form for livsfjern moralteologi. Lar seg fremdeles lese med utbytte!
– Nils Heyerdahl
Kjell Askildsen fikk Riksmålsprisen i 1987. (Foto: Nils Petter Lotherington)
Skrivekunst
Jeg anbefaler gjensyn med, det vil si lesning av, Kjell Askildsens noveller. Det finnes flere samlinger av disse, men forfatterens eget utvalg av 18 titler er i «Askildsens beste» (Forlaget Oktober).
Opplev skrivekunst på sitt aller ypperste. (Ingen grunn til å tilføye «norsk» foran «skrivekunst».) Denne utgaven inneholder også et interessant etterord av Geir Berdahl.
– Peter L. Bernhardt
Hva lærte vi av krig og krigsoppgjør?
Kjartan Fløgstad er ikke nådig i to aktuelle bøker hvor oppgjør med fortiden står sentralt, skriver William Nygaard. (Foto: Julie Pike)
I denne kritiske tid kan litteraturen være en lindring. Jeg nevner gjerne et par av de aktuelle titler som jeg selv har lest i det siste. Blant dem er den nylig utgitte På æren løs, av Kjartan Fløgstad, Håvard Rem og Espen Søby, samt Fløgstads, Due og Drone, 2019 (nynorsk), to titler som i all sin ulikhet har felles aktualitet i dag.
Det er tilfeldig at Kjartan Fløgstad har satt sitt stempel på dem begge, i den første riktignok sammen med to kolleger. På æren løs er et forrykende oppgjør med Den norske Forfatterforenings beklagelse over den såkalte Æresretten av 1945, et oppgjør med medlemmer som hadde sviktet landet ved sitt medlemskap i NS eller som på annen måtte hadde en svikefull opptreden.
Vi vet at Kjartan Fløgstad etter over femti års medlemskap i foreningen meldte seg ut i protest mot en slik unnskyldning under årsmøtet i 2019. Et forskrekket årsmøte vedtok til gjengjeld å nedsette en granskningskommisjon som skulle utrede Æresretten og dens arbeid, først og fremst juridisk og historisk uten å gå inn på den enkeltes straffeutmåling. De tre forfatteres utgivelse ble lansert før rapporten ble offentliggjort. Rapporten som nå foreligger (og som jeg foreløpig ikke har hatt mulighet til å lese) vil bli drøftet på et utsatt årsmøte i Forfatterforeningen.
På æren løs tar for seg et felt i vår litteratur- og forlagshistorie som er merkelig lite beskrevet. Forfatterne har på en overbevisende måte gått til nye kilder og som tidligere i beste fall er løsrevet kommentert. Slik blir Æresretten som fenomen forsøkt begrunnet og satt inn i en bred kontekst.
De tre forfatterne tar for seg hvert sitt felt, Litteratur og krig, Oppgjøret, Historie og rett, før de konkluderer og avrunder. Det overraskende, ja, kritiske ved boken er etter mitt skjønn at forfatterne går langt i å argumentere for visse forfatteres «skyld», sågar utover det som «retten» vektla som argument for å dokumentere Æresrettens berettigelse. Boken hadde vært mer stringent uten disse karakteristikkene.
Det samme draget av intensitet ser vi i Kjartans Fløgstads, Due og drone, som utkom 2019. Boken går inn i kontrære, men ikke minst i de bedre stilte miljøer – i industri, diplomati som advokatarbeid, nasjonalt som internasjonalt og er et oppgjør med etterkrigstidens unnfalne holdninger. Vi gjenkjenner Fløgstads innbitte engasjement i angrepet på privilegier og svik, når sviket legitimeres ved privilegier som mål. Hva lærte vi av krig og krigsoppgjør? Fløgstad er ikke nådig i en roman spekket med dokumentasjon og verbal stigmatisering. Det er sterk lesning. Lykke til.
– William Nygaard
Velkomponert om norske slaver i Afrika
Vetle Lid Larssen ble hedret med Gullpennen av Riksmålsforbundet i 1991. (Foto: Julie Tørrissen)
Boktips: 1001 natt. Den utrolige historien om to norske slaver i Alger av Vetle Lid Larssen
Boken er en slags dokumentarroman. Fortellingen er sann og handler om to nordmenn – en trønder og en bergenser som reiser til sjøs på 1700-tallet. De ender opp som slaver i Afrika!
Bergenseren Christian Børs blir tjener for den muslimske herskeren i Alger, og trønderen Niels Moss møter en hverdag i slavefengsler hvor hver eneste time i døgnet blir en kamp for å overleve blant desperate medfanger.
240 år senere starter arbeidet med å nøste opp hva som egentlig skjedde. Vetle Lid Larssen har fått tilgang til dagbøker, notater og arkivmateriale, og setter seg fore å finne ut hvordan det gikk med de to norske sjømennene. Hvordan overlevde de den uutholdelige situasjonen de har kommet i? Kom de seg hjem? Jobbet norske myndigheter med å hjelpe dem? Hva gjorde rederiet? Og hvordan endte det til slutt?
En velkomponert bok som gjør inntrykk. Vetle Lid Larssen skriver med et driv som gjør at man tar seg selv i å ønske å lese litt saktere for å få med seg alle detaljene. Dessuten sitter en igjen med en hel del kunnskap man ikke hadde fra før!
– Anne Gaathaug
Mykles lyriske prosa
Jeg vil slå et slag for Agnar Mykle og Sangen om den røde rubin. Og nei, ikke på grunn av de vågale scenene, ei heller som øvelse i å gjenkjenne levende modeller, men på grunn av Mykles fantastiske, lyriske prosa. Har noen skrevet vakrere enn ham? Sikkert, men jeg vet knapt om noen.
Mykle er blant våre desidert største stilister, kanskje den største. Noen mener at Lasso rundt fru Luna er bedre enn Rubinen, det får være opp til den enkelte å mene noe om det. Novellene hans er også mesterlige. Det var mitt tips.
– Einar Blomgren
Stor fortellerkunst
Jeg var skeptisk da jeg begynte på denne murstenen, men etterhvert som jeg leste ble det umulig å legge boken fra seg. Stor fortellerkunst, en leseopplevelse.
Hjertets usynlige stormer av John Boyne er en roman om én manns kamp for å finne sin plass i livet, om et Irland i rivende forandring fra et samfunn der den katolske kirken bestemmer nær sagt alt, til et moderne europeisk land.
Cyril Avery er ikke en ekte Avery, det er i hvert fall hva adoptivforeldrene hans sier. Men hvem er han da?
Cyrils mor blir gravid utenfor ekteskap som 16-åring og bortvist fra landsbyen sin, en katolsk liten flekk på den irske vestkysten. Hun slår seg ned i Dublin og adopterer barnet bort til et velhavende, lettere eksentrisk ektepar: den kjederøykende forfatteren Maude, som ikke vil bli for populær, og bankmannen Charles.
Men Cyril føler seg ikke som noen Avery, og han føler seg overhodet ikke hjemme i etterkrigstidens katolske Irland. Det er først da han møter den karismatiske skjørtejegeren Julian Woodbead at han tør ta de første skrittene i jakten på hvem han er – en søken som fører ham til Amsterdam og New York i et forsøk på å finne lykken og kjærligheten.
John Boyne forførte en hel verden med ungdomsromanen Gutten i den stripete pyjamasen. Nå er han tilbake med Hjertets usynlige stormer, en rørende og viltvoksende historie som strekker seg gjennom mer enn 70 år.
– Trond Vernegg
Fortelling om et uventet vennskap
Lily Bandehy har bodd i Norge siden 1988. I 2003 utga hun selvbiografien «Jeg kommer fra Iran», og hun har siden utgitt to romaner.
Smaken av kirsebær av Lily Bandehy: Denne personlige perlen er forfatterens andre roman, og omhandler det uvanlige vennskapet som oppstår mellom behandleren Lily og pasienten Veslemøy på en av Oslos avrusningsklinikker. Boken berører store tema som rus, vold, sorg, lengsel, kulturforskjeller og utenforskap.
Boken viser hvordan to svært forskjellige personer, hva gjelder bakgrunn, erfaringer og status, likevel kan utvikler et varmt vennskap. Smaken av kirsebær er en bok som gir leseren tro på at mennesker kan forstå hverandre, selv om man tilsynelatende har svært forskjellige livsløp.
– Aslaug
Tusen takk til alle som har sendt oss boktips – hittil! Vi tar gjerne i mot flere forslag som vi vil dele fortløpende på hjemmesiden. Send dem til stig@riksmalsforbundet. no.
Les flere anbefalinger i Boktips 1 og Boktips 3.