Det er ikke uviktig hvordan vi skriver. Blir håndskriften borte, taper vi en metode for refleksjon. Og mye glede og personlighet.
Denne teksten ble først skrevet for hånd med en japansk fyllepenn. Mange av oss tenker bedre når vi må flytte ideene, informasjonen og bildene fra hodet, gjennom armen, ut i pennen og ned på papiret. (Foto: John Olav Egeland)
De fleste av oss skriver stadig mindre for hånd. En og annen handlelapp og kanskje noen notater i ny og ne. Det håndskrevne brevet er blitt så sjeldent at det snart er et klenodium. Selv juridisk bindende underskrifter er nå elektroniske. Tastaturet ser ut til å vinne på nesten alle arenaer.
Dagens unge er mye raskere med knastene enn med pennen. Dessuten ser håndskriften gjerne ut som et skjærereir i forhold skjermens og printerens digitale og strukturerte skriftbilde. Uten trening og status forfaller den tradisjonelle skriftkulturen mot et punkt der den vil bukke under.
Ditt personlige avtrykk
Er det noe å gremme seg over? Vel, det er i hvert fall en fordel å ha håndskrift når strømmen går. Men det handler selvsagt om mer enn beredskap. Menneskene har skrevet for hånd i noen tusen år, og det elektroniske tastaturet er bare noen tiår gammelt. Våre forfedre hogg runer i stein og skar dem inn i tre, men sagaene ble skrevet med jernblekk og gåsepenn. Siden de første europeiske universitetene ble grunnlagt i tidlig middelalder, har studentene gjort sine notater for hånd. Det er en gjennomprøvd læringsmetode.
Denne teksten ble først skrevet for hånd med en japansk fyllepenn, lastet opp med et dyprødt blekk. Det er en egen glede å skrive med et redskap som bare er kvalitet. Du merker tydelig at pennen er laget i et land der håndskriften fremdeles har betydning. Pennesplitten har spenst og legger ut en knivskarp tekst med silkemyk motstand. Den rytmiske lyden når pennen glir over papiret er personlig og en bekreftelse på det individuelle avtrykket. Ingen håndskrevne tekster er like. Alle digitale er standardiserte.
Da jeg begynte som sommervikar i Dagbladet tidlig på 70-tallet, gjorde journalistene alle notater for hånd. Deretter ble teksten hakket ned på en skrivemaskin, en typograf gjentok prosessen og til slutt ble det hele støpt i bly og montert i trykkpressene. Jeg savner ikke noe av dette, kanskje med unntak av klapringen fra skrivemaskiner og teleprintere. Det er merkverdig stille i en moderne sentralredaksjon. Følelsen av at alt haster er ikke lenger belagt med lyd.
Håndskrift bidrar til refleksjon
Hva er det som taler for at vi skal bevare håndskriften, for ikke å snakke om fyllepennen? Det finnes estetiske argumenter og noen rent praktiske. Men primært handler det om læring og tenkning. Etter hvert er det lagt fram flere undersøkelser som tyder på at studenter lærer bedre og grundigere når de tar forelesningsnotater for hånd. Og for mange er fyllepennen det skriveredskapet som flyter best og gir minst slitasje og tretthet i hånden. Gleden over kvalitetspapir er kanskje en sær nisjeopplevelse, men for noen helt reell.
John Olav Egeland er kommentator i Dagbladet og vinner av Gullpennen 2008.
Selv tror jeg håndskrift bidrar til refleksjon. Mange av oss tenker bedre når vi må flytte ideene, informasjonen og bildene fra hodet, gjennom armen, ut i pennen og ned på papiret. Det er en trinnvis prosess som krever konsentrasjon og der det skriftlige sluttbildet er helt personlig.
Selvsagt er det ingen garanti mot kunnskapsmangel, indre tomhet eller vrangforestillinger. Men teksten blir mer personlig og innebærer et tydeligere ansvar og avtrykk.