André Bjerkes arbeid med ordlister fikk varig betydning for riksmålsnormeringen og påvirket også den offisielle bokmålsnormeringen. I denne artikkelen tar Bjerkes arvtager Tor Guttu et tilbakeblikk på en avgjørende fase i normeringshistorien.
André Bjerke var ikke bare forfatter, men en engasjert ordlisteredaktør. Han demonstrerte et grundig kjennskap til språksituasjonen og det moderne riksmål i dets fulle bredde. (Foto: Nasjonalbiblioteket)
Normering – altså det vedvarende pirkearbeidet som består i å overveie, foreslå og vedta hvordan ord skal skrives og bøyes – utgjorde ingen stor del av André Bjerkes hverdag, men spørsmålet opptok ham mer eller mindre gjennom ganske mange år. Han var med fra begynnelsen av 1950-årene til 1963. Det vil si gjennom fire utgaver av Riksmålsordlisten, som i etterkrigstiden har vært «organet» hvor riksmålsnormen kommer til uttrykk.
Bjerke var anonym medarbeider i den første utgaven i 1952, medredaktør i 2. og 3. (1956 og 1958) og eneredaktør av 4. utgave i 1963. Det dreier seg altså om en periode på 12–14 år. Og han var en drivende kraft. Fra og med 2. utgave er Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (stiftet i 1953) godkjennende instans. Bjerke ble innvalgt i 1955.
Situasjonen i 1950 var kort sagt at 1938-bokmålet hadde åpenbart seg i skolen og statstjenesten, og det trengtes en motvekt.
Bokmålsrettskrivningen av 1938: en vrimmel av ordformer
Den som vil forandre et språks norm, må velge mellom to eller flere former av aktuelle ord – mellom ordets eksisterende tradisjonelle form og en nyere, utradisjonell mer eller mindre fremmed form som markerer forandringens retning. Man utvider normen ved å tillate det nye og ukjente, eller man forandrer den radikalt ved å påby det. For dem som ville drive språket i samnorsk retning, betydde det f.eks. å overveie datter kontra dotter, ble kontra blei, syk kontra sjuk, drabelig kontra drapelig osv. osv. I bokmålet av 1938 vrimler det av slikt: én form som er vanlig og én som ikke eller nesten ikke brukes – eller om man vil: én riksmålsform og én nynorskform. Men i skolespråket bokmål av 1938 ble nynorskformen ofte påbudt. Uten å komme i konflikt med offisielt bokmål kunne en forelder skrive i sin datters meldingsbok at datteren vår ble syk i helgen, men i vedkommende datters lese- og lærebokspråk het det: dattera eller dottera vår blei sjuk i helga. Slik var tilstanden til henimot slutten av 1950-årene.
Også den som vil forsvare et språks norm, må velge av og til. Men da dreier det seg om valg mellom en tradisjonell form og en nyere form som finnes i språket, som har vunnet innpass ved å bli brukt, ofte i en spesiell betydning eller stilart eller i visse uttrykk. Det dreier seg altså om et valg mellom to levende former, i vårt tilfelle hovedsakelig mellom en eldre dansk-norsk og en nyere særnorsk form, f.eks. brudd kontra brott, frempå kontra frampå, gård kontra gard, have kontra hage. Det er Bjerkes store fortjeneste at han samlet og systematiserte et slikt materiale – en betydelig mengde parallellformer både når det gjelder ord, ordformer og bøyningsformer.
Det ble også bokstoff av Bjerkes omfattende normeringsarbeid.
Første gang han er på ferde, er i Ordet nr. 3 for 1951, hvor han under overskriften Nyanser og stil tar for seg de to dublettene hard/hård og kald/kold, til dels inspirert av tilstanden i verdens rikeste språk, engelsk, hvor fransken kom inn i middelalderen, og hvor det dermed oppstod en lang rekke «paralleller» på ordplanet (profound/deep, pure/clean osv.).
Så var Bjerke jevnt og trutt innom dette emnet i sine språkspalteartikler i Ordet, som han samlet en god del av i bøkene Hva er godt riksmål?, og etter hvert ble de mange detaljene til en systematisk oppstilling på 73 sider i oktavformat, sirlig og oversiktlig, datert 1962 og brukt som grunnlag for 4. utgave av ordlisten (1963).
En realistisk, men ikke nettopp progressiv riksmålsmann
Bjerke ordnet dublettstoffet i fem hovedavsnitt: Betydningsnyanser, Stilplannyanser, Hunkjønnsformer og andre grammatiske lån, Engelske lånord og Ortografiske justeringer. De to første hovedavsnittene er fininndelt i underavsnitt, og det første – Betydningsnyanser – opptar 39 av de 73 sidene. Det omfatter slike par som blest/blåst, byrde/bør, hård/hard og kjød/kjøtt, lede/leie, sort/svart – altså ordformer. Videre er det par av enkelte bøyningsformer som begravet/begravde/begrov, vekket/vakte, veiet/veide. Trang og vid eller «nær» og «fjern» betydning karakteriserer par som jorda/Jorden, sletta/sletten, fut/foged og sør/syd.
Hunkjønnsformer (a-former) har alltid vært en viktig sak, og de opptar også oss som nå arbeider med normeringsspørsmål. I de tre første utgavene av Riksmålsordlisten var «utvalget» av a-former noe tilfeldig. Bjerke inndelte ordene i kategorier, slik det hadde vært og fortsatt er vanlig å gjøre, nemlig
- rene a-ord (70 ord), f.eks. bløyte, bysse, ku, merr, smørje, tråkk (plass).
- -en og -a i ord med forskjellig lydform og med stilforskjell (9 ord), f.eks. bro/bru, slev/sleiv, mø/møy.
- -en og -a (altså rett og slett valgfrihet) i ord med samme lydform (142 ord), f.eks. bukt, bygd, elv, grue, kulde.
Til sammen ble det 221 ord, mot 238 i foregående utgave av ordlisten.
På bakgrunn av den senere behandling av a-formene i Det Norske Akademi må det fastslås at Bjerke var en realistisk, skjønt ikke nettopp progressiv riksmålsmann. I introduksjonen til ordlisten skriver han at man først og fremst «har villet redusere de «obligatoriske» a-ord til et minimum . . . det er som valgfri form hunkjønnsbøyningen bør få sin chanse i riksmålet.» Dette har stort sett vært linjen også senere. «Nye rene a-former» er det ikke blitt mange av; det er betydelig flere valgfrie.
Stafettpinnen går videre
Ikke lenge etter at jeg i 1965 hadde begynt arbeidet med Riksmålsordboken (den røde ettbinds dictionaryen til Kunnskapsforlaget som utkom i 1977), tok et medlem av Akademiets ordbokskomité (Thorleif Dahl) initiativet til en kraftig redusering av antallet a-former, og det ble fattet en del spredte vedtak, men saken var ikke ferdigbehandlet da Dahl døde i 1967. Først da Brynjulv Bleken engasjerte seg og utarbeidet sin grundige oversikt over absolutt alle forskjeller mellom riksmål og moderat bokmål, (utgitt av Akademiet i 1973), ble a-formene tilfredsstillende behandlet. Blekens grunnlag var Bjerkes 1963-ordliste og Norsk Riksmålsordbok, som var blitt fullført i fire bind i 1957.
Jeg ble en slags assistent for Bleken og har vært redaktør for Riksmålsordlisten fra og med 5. utgave (1973), men jeg fikk ingen direkte befatning med normeringssaker før jeg ble innvalgt i Akademiet i 1977, da ordboken var utkommet.
Under hele denne prosessen forholdt André Bjerke seg taus – så vidt jeg vet. Han ringte meg et par ganger for å drøfte noen detaljer, men kom ikke inn på normeringsspørsmål. Han hadde nok trukket seg tilbake og nedprioritert også denne siden av riksmålsarbeidet.
1963: Sensasjonell strid mellom riksmålsfolk
Bjerke fremsatte sitt syn på parallellformenes nyansefunksjon i en lang og grundig Introduksjon til nyutgaven av riksmålsordlisten, trykt i Ordet nr. 3, 1963. Den fremkalte debatt blant enkelte medlemmer av Akademiet – og ikke bare internt, også i Frisprog og Morgenbladet. Og det ble en heftig og sensasjonell debatt – akademimedlemmer i tottene på hverandre for åpen scene.
Professor Ingerid Dal (med doktorgrad i germansk språkvitenskap og i filosofi) hevdet at «en slik rekke med dubletter av lydformer for identiske betydninger er en abnormitet, som ikke kan bestå i et sprogsystem, fordi de bryter med grunnprinsippet for sprogstruktur overhodet». Hun kritiserte også at ordlisten inneholder «altfor mange rent muntlige ord . . . ikke minst outrerte slangord».
Kritikken er lang og inngående, og det samme er Bjerkes svar (15 tidsskriftsider i Ordet nr. 8 fra samme år). Han tar for seg og tilbakeviser Ingerid Dals argumenter ett for ett i et glansnummer av en polemisk artikkel. Men det er mer i Bjerkes svar enn polemisk dyktighet. Han demonstrerer et kjennskap til dagens språksituasjon og moderne riksmål i dets fulle bredde, som professoren nok stod noe fjernere. Og som ordlisteredaktør må man naturligvis ha i tankene at brukerne av listen ikke bare er akademikere som skriver sakprosa. Bjerke trekker også inn fremmedspråk for å underbygge sitt syn på parallellformer – sågar fra tysk, som var Ingerid Dals forskningsfelt. Ikke sjelden henviser han til Norsk Riksmålsordbok og finner støtte der. – I det hele tatt må vi si at Bjerke gikk seirende ut av denne debatten, og ikke bare i polemikken. De aller fleste av hans normeringsforslag gikk inn i Riksmålsordlisten, som Det Norske Akademi godkjente. En plett på sitt skjold fikk han imidlertid, bl.a. fordi han hadde gått noe uformelt frem med hele ordlistesaken og ikke forelagt introduksjonen for Akademiet i tide.
Arven etter Bjerke
Bjerke er en av Norwegians halehelter, ifølge flyselskapet «personer som har sprengt grenser, utfordret normer og inspirert andre.» (Foto: RHL Images)
Når vi blar i André Bjerkes materialsamling i dag, må vi huske på at den gjelder språk og språkbruk for to generasjoner siden – tiden omkring 1960. Vi ser at han ikke er filolog, at han kanskje jukser litt (men mindre enn Ingerid Dal) for å få terrenget til å stemme med kartet. Han ble mildt kritisert for dette allerede den gang, både av Arnulf Øverland og Emil Boyson. Og utviklingen har vist at Boysons og akademimedlem Erik Krags forsiktige pessimisme var berettiget – på enkelte punkter, vel å merke. De mente at det offisielle bokmål, som forbød riksmålsformene, smått om senn ville forkvakle de unges språksans og deretter gå av med seieren.
I noen tilfeller har vi sett en utvikling i den retningen. Distinksjonen mellom stein og sten er blitt mindre klar, likeså mellom sort og svart, formene hård og kold har lenge vært på vikende front overfor hard og kald, og formen trøtt er på vei til å brukes som normalform; i Aftenposten er man forbausende glad i den – i strid med normen for redaksjonsspråket.
På riksmål kan vi stadig være så vittige å si om en mann at han er blitt veid og funnet for tung, men at han kan risikere å bli veiet og funnet for lett. På bokmål blir han veid i begge tilfeller.
Men dette er enkelteksempler. I det store og hele er Bjerkes distinksjoner fortsatt å finne i riksmålsnormen, og hva mere er – de har hatt betydning for normeringen av bokmålet. Det er ikke lenger mulig på bokmål å la generaler leie felttog – de må lede dem. Også i bokmålet er det nå forskjell mellom bod og bu og mellom tross og trass. Man er ikke nødt til å legge tøy i bløyt, og det er lovlig å skrive både koldanretning og nyresten. Og man kan, slik man kunne før 1938, spy edder og galle, stramme repene ombord i båten og seile leden osv.
André Bjerke var med på å legge grunnlaget for alt dette.
* * *
Artikkelforfatter Tor Guttu er hovedredaktør for Det Norske Akademis ordbok (naob.no).
Vær språkbevisst – bruk innmeldingsskjemaet og bli medlem av Riksmålsforbundet!