Dagbladets kommentator John Olav Egeland ble hedret med
riksmålsprisen Gullpennen i 2008. Den er en av mange fyllepenner som stadig gir ham skrivelyst.
Fyllepennen holder stand. Ja mer enn det. Den opplever en slags renessanse med stigende salgstall, skriver John Olav Egeland.
Skrivemaskinen tok opp kampen, ble elektrisk – og døde. Fyllepennen druknet aldri i blekkhuset, og nå er den på fremmarsj over hele verden. Da jeg begynte på folkeskolen – det var vel en gang i kambrosilur – hadde pultene ennå hull til blekkhus. Vi kladdet med blyant, men sluttdokumentet var skrevet med en penn utstyrt med stiv stålsplitt. De heldige – eller velstående – brukte fyllepenn med en myk splitt av gull.
Håndskriftens klassedeling ble kraftig redusert da den mer demokratiske kulepennen erobret skoleverket og resten av markedet. Det skjedde på 60-tallet. Nå er også kulepennen trengt opp i et hjørne av det digitale tastaturet, og den elektroniske pennen blir stadig bedre.
Men fyllepennen holder stand. Ja mer enn det. Den opplever en slags renessanse med stigende salgstall som både omfatter rimelige penner og dyre modeller fremstilt med tidkrevende håndverk.
Fyllepennen lekker ikke lenger, og den drar med seg det nødvendige tilbehøret: Blekk og papir. Tilbudet av blekkfarger er enormt, og omfatter også skimrende og luktende varianter. Papir tilbys i mange kvaliteter tilpasset flytende blekk. Trenden er så sterk at også Norge har fått en spesialbutikk for penner, blekk og papir (tudos.no).
Mange opplever verdien av å lære eller komponere tekster gjennom samspillet mellom syn, tenkning og håndbevegelse.
Hva har skjedd? Det riktigste er at fyllepennen aldri kom i noen nær døden-posisjon. I store deler av Asia (f. eks. Kina og Japan) benyttes håndskrift og blekk i stor utstrekning. I Europa gjelder det samme for skoleverket i flere land, f. eks. Tyskland.
I tillegg kommer en ny utvikling der skriveopplevelse og personlighet spiller en viktig rolle. Mange opplever verdien av å lære eller komponere tekster gjennom samspillet mellom syn, tenkning og håndbevegelse. Skriver du med hånd tar det mer tid og mer tenkning å få teksten ned på papiret. Det finnes ingen delete-knapp. Teksten er endelig (selv om du selvsagt kan skrive den om), og den er din.
Riksmålsprisen Gullpennen er en Cross fyllepenn av gull.
Jeg har vært glad i fyllepennen helt fra jeg fikk den første av min morfar da jeg begynte i første klasse på folkeskolen. Som student, og senere som journalist, ble fyllepennen et helt nødvendig skriveredskap. Den myke splitten hindrer meg i å knytte hånden for sterkt når jeg gjør notater, ofte i høyt tempo. Skrivingen flyter mykere og lettere på grunn av det våte blekket. Et godt papir og stadig nye farger er en glede i seg selv.
En god fyllepenn behøver ikke være dyr. Tre hundrelapper holder. Oppover er det knapt noen grense. Om du bader i penger, kan du gå over til blekk og kjøpe en Caran d´Ache Caelograph Zenith til kule 979 900 kroner, eller en Namiki Emperor Gold Fish fra Japan til 124 500. På postordre, i Norge.
Fyllepennens gjenkomst skyldes ikke minst at den gir adkomst til en verden med uendelige variabler når det gjelder design, materialer og farger. Viktigst er likevel det basale: En god penn skaper skriveglede.
John Olav Egeland er kommentator og tidligere sjefredaktør i Dagbladet.