Fra språkhistorien: Ragna Nielsen var kvinnesakspioner, skolereformator og Riksmålsforbundets annen leder – eller formann som det selvfølgelig het da hun overtok etter Bjørnstjerne Bjørnson i 1910. Hun kjempet tappert for riksmålet, men seirene kom lenge etter hennes levetid. 100 år etter hennes død er riksmålet og det moderate bokmålet i hevd som vårt fremste fellesspråk.
«Jeg ved, at mange vil bli forarget over, at en Lærerinde vover at si dette om Mænds Verk. Men det faar ikke hjælpe. Det er nu sandt alligevel,» skrev Ragna Nielsen, her portrettert av venninnen Asta Nørregaard. (Oslo Museum)
Med sitt sterke og frimodige engasjement ble Ragna Nielsen (f. Ullmann, 1845-1924) en markant skikkelse i samtidens kulturliv og samfunnsdebatt, opprørsk i noen saker, konservativ i andre. Hun var mangeårig leder i Norsk kvinnesaksforening og en av anførerne i kampen for kvinners stemmerett. I 1885 opprettet hun Norges første fellesskole for piker og gutter, Ragna Nielsens Skole, en progressiv skole med bred sosial rekruttering hvor hun ble høyt aktet av elevene.
Mange av dem gjorde seg senere bemerket, som Sigrid Undset og Sigurd Hoel. I 1901 ble Ragna Nielsen en av landets første kvinnelige politikere.
Som om ikke dette var nok, viet den kulturbevisste ildsjelen mange år av sitt liv til datidens språkstrid, og det er hennes plass i norsk språkhistorie vi skal ta for oss her. Ragna Nielsen ville forsvare riksmålet – med nebb og klør – mot målfolkets forsøk på å gjøre nynorsk enerådende, og hun sparte ikke på kruttet i sine ytringer. I et angrep på Venstre-lederen og mållagslederen Jørgen Løvland viste hun til brutaliteten i den russiske revolusjon og skrev at det er «den samme aand som har givet ‘overseminaristen’ den glubende appetit på ødelæggelsen af, hvad Norge eier af kultur.»
Også fru Nielsens kampfeller fikk så flosshatten passet. Etter hennes formannsperiode fikk herrene i riksmålsleiren klar beskjed fra den myndige aktivisten om at de var altfor tafatte og vinglete i språkstriden.
Kulturspråkets vokter
Sitatet om Løvland gjenspeiler både Nielsens temperament og kultursyn og datidens steile fronter i språkstriden. Den unge Ragna vokste opp i et kulturaristokratisk miljø med skikkelser som Camilla Collett og Asbjørnsen og Moe i familiens omgangskrets, og hun ble nær venn av både Bjørnson og Jonas Lie.
Men det var ingen selvfølge at hun skulle bli riksmålstilhenger selv om hun kom fra den urbane embetsmannskulturen. Broren Viggo Ullmann ble en fremtredende målmann, folkehøyskolebestyrer og Venstre-politiker. Også hennes mor, Vilhelmine Ullmann, støttet det nye landsmålet. Hun var født Dunker, en familie som i likhet med Ullmann-ene tilhørte eliten. Ragnas grandonkel Christopher Hansteen, den kjente astronomi-professoren, var riksmålstilhenger, det samme ble storebroren Axel Ullmann.
«Garborg mener, at vi, som kjæmper mod Maalmændenes Overgreb, mangler nationale Instinkter. Jeg vover at paastaa, at mit Hjerte er saa norskt som noget.»
Den dype splittelsen i språkspørsmålet rundt århundreskiftet er kanskje ikke så lett å forstå fullt ut i dag – vi vet jo hvordan det gikk med målreisinga. Den gang var spørsmålet åpent. «Maaluhyrene», som Nielsen kunne kalle dem, mente alvor da sa de ville ha landsmålet som «einaste riksmål i landet», og de seilte på en bølge av nasjonalfølelse hvor dansk-norsk ble gjort til syndebukk. «Heime-dansken» som de kalte det.
Ragna Nielsen, derimot, var blant de nordmenn som så på datidens riksmål ikke bare som sitt morsmål, men som et rikt utviklet kulturspråk – i motsetning til det nye og uferdige landsmålet. Nå truet maalstræverne med å fortrenge riksmålet. Også som pedagog engasjerte hun seg i språkstriden og mente at innføringen av landsmål i skolen ville være ødeleggende for norskopplæringen.
Som hun skrev: «Jeg ved, at mange vil bli forarget over, at en Lærerinde vover at si dette om Mænds Verk. Men det faar ikke hjælpe. Det er nu sandt alligevel.» Det toppet seg med stortingsvedtaket om obligatorisk sidemålsstil, som ble foranledningen til at Riksmålsforbundet ble stiftet i 1909.
Vittighetstegneren Olaf Krohn fanget fru Nielsens kampånd i denne karikaturen fra 1906: «Vore Amazoner/Fru Ragna Nielsen.» «Krig – Krig! Jo før jo heller!» (Oslo Museum)
Med brennende engasjement og organisatoriske evner viet Ragna Nielsen seg til den nye bevegelsen. Fra før sto hun Bjørnson nær både som venn og likesinnet i mange samfunnsspørsmål. Som Riksmålsforbundets første formann manet Bjørnson til kamp for å forsvare riksmålet mot å bli fordrevet, men ønsket ikke å angripe landsmålet, som han tross alt hadde et hjerte for.
I 1909 la Nielsen ut på en foredragsmaraton land og strand rundt på vegne av Riksmålsforbundet, og veltalende som hun var, slo budskapet an. Et av hovedpunktene var at riksmålet ikke lenger var dansk, men var blitt gradvis fornorsket utover på 1800-tallet. Som hun sa: «Forskjellen mellem maalstræverne og os er igrunden bare den, at de tror et folk kan ignorere og hoppe over 400 aar i sin historie. Det tror altsaa ikke vi.»
Kvinne i en mannsbastion
Da Ragna Nielsen overtok formannsvervet etter Bjørnson i 1910, besto Riksmålsforbundet av en nokså broket språkpolitisk forsamling, både reformvennlige og konservative – og nesten bare menn. At en kvinne ble valgt som leder, var høyst uvanlig og et tegn på den autoritet hun nøt. Tittelen på talen hennes på Riksmålsforbundets landsmøte i 1911 var typisk for den handlekraftige rett på sak-stilen: «Stillingen som den er. Hvad der bør gjøres.»
Men som typisk aktivist var ikke kompromisslinjen i rettskrivningsspørsmål nok for Ragna, og hun gikk av som formann i 1911. Til gjengjeld drev hun på videre i årevis som frittstående og høyst frimodig riksmålsforkjemper, som en løs kanon. I skarpe ordelag refset hun Riksmålsforbundets ledelse for å la seg utmanøvrere av målfolket og for å ha sviktet sin oppgave ved å gi etter for rettskrivningsreformen av 1917.
«Men hvor er da skoledirektørerne henne? Jo det skal jeg si Dem, mine herrer og damer – de er inde i maalfanatismen, hvor maalets fremme er det ene vigtige, og norske barns fremtid det ligegyldige.»
Som mange andre fargerike personligheter var Ragna Nielsen sammensatt: reformistisk og verdikonservativ, vitenskapsorientert og religiøs. I boken I kamp for norsk kultur skriver Lars Roar Langslet om hennes religiøsitet som mot slutten av livet kom til å helle mot spiritisme: «Da hun bekjentgjorde sine spiritistiske samtaler med Bjørnson i det hinsidige, skal Karoline Bjørnson ha bemerket tørt: ‘Jeg synes han er blitt lovlig konservativ der oppe.’»
Ragna Nielsen var usedvanlig allsidig, og det er vanskelig å sette henne i bås. Hennes eneste ekteskap havarerte i hennes unge år, til gjengjeld hadde hun et sterkt livskall. Hun kjempet for det hun mente var rett og sant med blanke våpen. Mange applauderte henne, andre kunne oppfatte henne som fanatisk, spesielt på hennes eldre dager.
Kanskje det er derfor hun er kommet litt i skyggen som historisk person. På sett og vis kan vi i dag si at hun fikk sine seire i språkstriden etter sin død. For det første staket Riksmålsforbundet etter hvert ut en klar kurs. For det annet er riksmålet og det moderate bokmålet i dag – 100 år senere – i hevd som vårt fremste fellesspråk. Det normeres «på grunnlag av egen skriftlig praksis og utvikling», uavhengig av nynorsk.
Men sidemålsstilen vil nok Ragna Nielsen fortsatt gremmes over i det hinsidige. Som hun skrev i 1911: «Hvor mange kuld av unge mennesker skal gaa ut av gymnasierne med en slet morsmaalskundskap, før undervisningen i norsk blir forandret, er ikke godt at vite.»
Det er skrevet to nyere biografier om Ragna Nielsen: «Fra de frimodiges leir» (2014) av Astrid Lorenz og «Livet er et pust» (2011) av Mari Jonassen.
Denne artikkelen ble først publisert i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet nr.4, 2024.