TV-prisen til Sidsel Wold, Lytterprisen til Erlend Mørch og Gullpennen til Håkon Gundersen. Les begrunnelsene fra Riksmålsforbundets prisjuryer her.
Gullpennen 2024 til Håkon Gundersen, Morgenbladet
Av prisjuryen ved Tom Egeland
– Håkon Gundersens artikler er velformulerte, språklig spenstige og høyst originale, sa juryleder Tom Egeland. (Foto: Magnus Hegdal)
Hva vil det si å skrive godt? Ikke så lett å svare på, kanskje. Men årets Gullpenn behersker kunsten: Morgenbladets Håkon Gundersen fører en elegant, intelligent og leken penn.
Med meg i juryen har jeg hatt Knut Olav Åmås, Christine Calvert, Vetle Lid Larssen, Halvor Hegtun og Sturle Scholz Nærø, med Stig Michaelsen som sekretær.
Som journalist bobler Gundersen over av språklig fantasi og overskudd. Og humor. Disse kvalitetene gjør ham til en sann fryd å lese.
Han er ingen opphøyd kommentator, men en høyst vanlig rapporterende og intervjuende journalist. Hans stil og språk preges av et helt livs skarpe observasjonsevne. Hans egen personlighet vibrerer der like under overflaten. Det skaper spennende tekster.
Han møter og skildrer folk, han beskriver stemninger med innlevelse. Alltid tilgjengelig i form, alltid klar i sine spørsmål – ofte underfundig og pregnant. Og enda oftere morsom. Hensikten er aldri å henge ut folk, men å se og å skrive frem det morsomme og lattervekkende i situasjonene.
Også seg selv kan han spidde på pennespissen, som når han foretar seg noe så hverdagslig som å kjøpe seg et par briller – for så å se i speilet sitt eget tryne «som han strengt tatt ikke har sett siden OL på Lillehammer». De nyervervede brillene gir Gundersen et plutselig skarpsyn og en aha-opplevelse i møte med den høyst reelle tilværelsens tallrike detaljer. Det er morsomt, tankevekkende og kunnskapsrikt. Opplevelsen løfter prisvinneren opp til tekstlige høyder som fryder, underholder og informerer.
Hans artikler gjennomsyres av vittige digresjoner og artige assosiasjoner, som nettopp essay-formen tillater. Det er en type meningsfull underholdning som det ikke lenger er så mye av i avisspaltene. Dessverre.
Journalisters hverdag er fylt med plutselige oppdrag som må løses fort. Her og nå! Ofte bærer slike artikler preg av hastverkets kvelende fantasiløshet. Gundersen, derimot, evner å skape gull av gråstein også i møte med nyhetsjournalistikkens hastige trivialiteter. Under tittelen «Drama i Drammen – og i sjelen» skildrer han elegant, respektfullt og morsomt en KrF-politiker som «følte seg som en lort» etter å ha stemt ja til noe hun var veldig sterkt imot.
Gundersens artikler er ikke bare velformulerte, de er også språklig spenstige og høyst originale – oven i kjøpet på et riksmål så velpleiet og friksjonsløst at mange i denne forsamling lett vil henfalle til karakteristikken soignert.
Han spenner over et bredt spekter av sjangre og tar opp temaer med friskt blikk gjennom egne innfallsvinkler.
Gundersen viser hvordan en talentfull journalist – ved hjelp av språket – kan sette sitt høyst personlige preg på sine artikler. I en tid da kunstig intelligens forflater avisspråket, og der effektivitet fortrenger det personlige, er journalister av Håkon Gundersens støpning et språklig bolverk mot data-algoritmenes inntog i spaltene. Gratulerer med Gullpennen!
Lytterprisen 2024 til Erlend Mørch, NRK
Av prisjuryen ved Kalle Lisberg
Lytteprisvinner Erlend Mørch (t.v.) med sin venn og kollega Steinar Klouman Hallert. (Foto: Magnus Hegdal)
Erlend Mørch er en rakett på norsk mediehimmel. Han er nå «in orbit» og «Houston – he doesn’t have a problem». Han har sitt eget «talkshow» i regi av NRK, med sitt eget etternavn i programnavnet – «Radio Mørch» – og en podcast med sitt eget fornavn – «Både Erlend og Steinar».
Han har hatt stor suksess som idémaker, tekstforfatter, standup-komiker og programleder. Han har laget Youtube-serien «Erlend og Stortingsvalget sammen med sin gode venn, kollega og gamle studiekamerat fra Westerdal, Steinar Klouman Hallert. Sammen har de to også laget den apokalyptiske TV-serien «Sigurd fåkke pult» og «Erlend og Steinar hjelper deg».
Når Erlend Mørch snakker, er det i et trygt, presist, velformulert og ikke minst velmodulert språk. Syntaks og tonefall kan minne om en dreven psykiater.
Tidlig i livet forsto han at språket – og det å fortelle en historie – ga uante muligheter i omgivelsene. Allerede som åtte-åring under en skoleavslutning ved Ulsrudvann øst i Oslo tok han ordet og ba om å fortelle en vits. Den handlet om …en svenske som gikk seg bort i hjernen! Det ble stor latter og stor suksess – og et frø var sådd i hodet på vesle Erlend.
For liten var han – av vekst altså
Og Erlend har selv fortalt at han også ble sent moden og tilskriver dette at han ble som han ble. For da kameratene i 15-års alderen begynte å drikke øl i buskene og løpe etter jentene, holdt han seg mye på gutterommet i selskap med sin egen kreative hjerne og sitt rike indre sjelsliv. Han ble ekspert på data og ulike redigerings- og kommunikasjonsverktøy. Og han fikk en haug med ideer om innhold.
Og så kom Twitter. Erlend var mer en klar for å møte omverden. Han elsket utfordringen med å utrykke seg lekkert på 140 tegn. Det kunne lyde omtrent som dette: «Hva er den sunneste «foreldrene mine stemmer på»-kombinasjonen? Jeg mener Far: Høyre – Mor: SV. Alt annet blir bare kaos, og se hvordan det går med barna til SV+SV f. eks. – mye psykisk sykdom.»
Han lagde seg flere Twitter-kontoer, en av dem het «Trygdebeistet». Oppkalt etter en figur i hans favorittprogram på TV – «Trygdekontoret» med Thomas Seltzer. Det likte Seltzer dårlig, men det endte likevel med at unge Mørch fikk jobb i redaksjonen som en altmulig-mann 18 år gammel. Senere skulle han få æren av å være vikar for Seltzer i selveste «Trygdekontoret».
Det er på denne tiden han kommer sent hjem til Hellerudveien på Opsahl – for første gang i alkoholpåvirket tilstand. Mamma Inger sier bekymret: – Erlend du har drukket! Hvem har du vært sammen med? Erlend svarer: «Dan Børge Akerø». Erlend var på innsiden.
For dem som kjenner familien Mørch, er det neppe noen bombe at Erlend får en språkpris. Mamma Inger er lektor i norsk, og pappa Audun er førsteamanuensis i russisk. Språk er både levebrød og lidenskap og tidtrøyte. Vesle Erlend vasset i gode historier hos besteforeldre, pappa diktet egne eventyr om «Grøt-gutten» og mamma leste Mio, min Mio. Nei, noe understimulert barn var han ikke.
Erlend Mørch er til de grader et barn av sin tid; sosiale medier skapte nye arenaer. Han har betrodd oss at det å bygge sine egne kanaler og å få med seg publikum over hele landet, er noe av det han er mest stolt over.
– Jeg var litt redd for at det innholdet jeg bød på, kanskje var litt sånn «innenfor Ring 3 -greie». Men jeg har lært at avstanden mellom by og land ikke er så stor som noen tror. Så jeg fortsetter å gjøre det jeg har lyst til – og stole på det.»
I Riksmålsforbundet vil vi gjerne gjøre krus på de beste blant dem som lever av språket, som praktiserer et trygt, ryddig og lekent moderat bokmål – den moderne utgaven av riksmål.
Vi leter etter forbilder som andre kan strekke seg etter. Et slikt forbilde er du, Erlend Andreas Mørch. Fjorårsvinner Knut Reiersrud oppsummerer det hele slik: «Når unge Mørch snakker, er det den reneste språklige fløyel.»
Det er en stor ære og glede å overrekke deg Riksmålsforbundets Lytterpris for 2024!
Lytterprisjuryen har bestått av Kalle Lisberg (leder), Annette Groth, Sigrid Sollund, Bjørn Faarlund og fjorårets lytteprisvinner Knut Reiersrud.
TV-prisen til Sidsel Wold, NRK
Av prisjuryen ved Hans Rossiné
– Sidsel Wold formidler store kunnskaper gjennom fremragende bruk av sitt viktigste verktøy – språket, sa Hans Rossiné under overrekkelsen av TV-prisen. (Foto: Stig Michaelsen)
Det var en sann svir å være teateranmelder i Morgenbladet på 1980-tallet. For hver morgen kunne redaksjonen overvære en jødisk teaterforestilling i lokalene i Rosenkrantzgaten. Den begynte, som vanlig, knapt hørbar, før lyden av klezmer-musikk ble stadig sterkere på vei opp trappene, en herlig, snikende duft av Baba Ganusch og Latkes bredte seg, brokker av tehillim-sang lød ute i korridoren, noen saftige jiddishe gloser smalt over dørstokken, før et fargespill av gevanter og svart, flagrende hår krøllet av papiljotter, gestikulerende armer med ringer som danset og klirret ustanselig nærmet seg desken midt i rommet: Layoutmedarbeider og journalist Sidsel Wold kom på jobb.
Om hun egentlig var på vei til eller fra en kibbutz og arbeidet som kalverøkter, til eller fra en jødisk kjæreste, kurs i hebraisk, konverteringssamtale med en rabbiner om mitsva og forberedelse til mikve, visste vi ikke, men vi skjønte én ting: Sidsel Wold, hun går all-in.
Sidsel Wold har uttalt at hun som journalist har et håp om å gjøre folk klokere. Det har hun lykkes med, i en tid hvor klikk synes å være viktigere enn klok.
En livsreise senere, via Russland og stadig dypere inn i forståelsen av alle sidene og nyansene i konfliktene, politikken, religionene, folkene og kulturen i Midtøsten – ypperlig fortalt om i boken Landet som lovet alt – en livsreise senere, en dag i 2002 var det vel, må Sidsel Wold ha tenkt: pokker ta!
Hun hadde søkt jobben som Midtøsten-korrespondent, men fikk den ikke i første runde. Ahh, det må ha vært arabisk-kunnskapene det skortet på! Dermed pakket hun koffertene, kjøpte to flybilletter, leide en leilighet i Jerusalem, fikk fireåringen Magnus plassert i en barneskole der og gjøv løs på arabiskstudier.
-Ja, hun går bestandig all-in. Sidsel går aldri all-out, sier mannen hennes, Ragnar.
Jeg fortalte litt ulike folk at jeg skulle være med å overrekke Sidsel Wold Riksmålsforbundets TV-pris for 2024. Reaksjonene sier sitt. (Positive)
– Hun er bare knallgod, sier en forsker ved UiO.
– Hvordan da, er det noe bestemt du tenker på?
– Ja, hun fremstår med selvtillit. Hun kan så godt det hun snakker om. Og når hun utviser selvtillit, så får jeg tillit og tiltro til at det hun sier er riktig.
– Det beste er alle de historiene hun forteller som vi ikke har hørt før, sier en i en lesesirkel som nylig diskuterte Landet som lovet alt. Og så er det de storpolitiske linjene hun trekker opp for oss, all den rike kulturen hun formidler: film, mote, bøker, musikk. Det blir så levende for oss.
Mens noen unge kvinner som studerer internasjonal politikk ikke nøler med å påpeke at Sidsel Wold er et stort forbilde for dem: En tøff og modig reporter, kritisk og balansert, en sterk kvinne som har måttet tåle en del tyn. Hennes rapporter og analyser er en sentral kilde for å forstå hva som skjer i Midtøsten, sier de.
– Sidsel er et arbeidsjern. Hun vil vite mest mulig og finner ofte historiene sine ved å snakke med mennesker hun møter. Sidsel er snill og generøs og kommer lett i kontakt med folk, sier en NRK-kollega. Men du, få med at hun også har et jævla temperament.
– Oi sann, hun er langsint også?
– Neida, bare veldig kort lunte. Men det går gudskjelov fort over.
Det er sjelden TV-pris-juryen har vært så samstemte – så raskt – som i år. Juryen består av Tonje Steinsland, Knut Lindh og undertegnede, med Stig Michaelsen som allestedsnærværende jury-sekretær.
Årets prisvinner har vært NRK-korrespondent i nesten ti år og har dekket hele den arabiske verden: mesteparten av Midtøsten inkludert Tyrkia, Iran, Pakistan, Israel og Gaza. Forholdet til Israel og Palestina kaller hun en lang og smertefull reise, men også fylt av kjærlighet.
Som nevnt av flere, klarer hun å se alle sider av Midtøsten-konflikten. For dette har hun mottatt Norske PENs høythengende Ossietzkypris for fremragende innsats for ytringsfriheten.
«Det er en drømmejobb å være der de store begivenhetene skjer. Men det er også hardt arbeid og ingen dans på roser», sa Sidsel til magasinet Tara tidligere i år.
Årets tv-prisvinner har uttalt at hun som journalist har et håp om å gjøre folk klokere: «Jeg vil helst formidle virkeligheten til alle hjemme.»
Juryen konstaterer at det har hun lykkes med, i en tid hvor klikk synes å være viktigere enn klok. Takket være store kunnskaper, også i arabisk, et ekte engasjement og en fremragende bruk av sitt viktigste verktøy – det norske språk – har hun gjennom alle disse årene lykkes i nettopp å gjøre det norske folk klokere. Hun har greid det kunststykke å fortelle om en av tidenes mest langvarige og kompliserte konflikter på en måte så folk kan forstå hva som skjer og få medfølelse med alle som lider under de brutale krigshandlingene.
Sidsel Wold lar seg aldri fange av ekspertenes fagspråk og maktmenneskenes retorikk. På et nøkternt og effektivt språk greier hun å formidle det som skjer mens det skjer. Spesielt imponerende er det at hun greier å være tydelig der hun står midt i kaoset og rapporterer på direkten. Time etter time. Dag etter dag.
Gratulerer med TV-prisen 2024, Sidsel Wold!
Se opptak fra utdelingen her.