Du stiller et svært generelt spørsmål, så jeg svarer deg ganske generelt om enkelte litterære epoker:
Middelalder (I Norden regnet fra 1050-ca. 1500): Her er det den norrøne litteraturen vi har med å gjøre, og sagaene står særlig sentralt. Det finnes mange undersjangre av sagaer, men trolig vil det være islendinge- og kongesagaer som gis til eksamen. Her bør man kjenne til det konsise språket som er så typisk for sagaene: begivenhetsrike hendelsesforløp fremstilles med knapphet, fynd og muntlighet. Det finnes sjelden noen tydelig fortellerstemme i tekstene. Du bør også vite litt om middelalderens håndskriftkultur og være klar over at islendingesagaene er anonymt nedskrevet, mens kongesagaene hovedsakelig er forfattet av islendingen Snorre Sturlason.
Barokken (hovedsakelig 1600-tallet): Her finner vi ofte store kontraster i billedspråket, sterke følelser som uttrykkes og et ønske fra kunstneren om å forene motsetninger (himmel – jord, lys – mørke, høy – lav osv.). En berømt salme av den store dansk-norske (Danmark og Norge var som du sikkert husker ett rike på denne tiden) salmedikteren Thomas Kingo begynner slik og illustrerer dette greit: «Som den gylne sol frembryter gjennom den kullsorte sky…» I Norge er Petter Dass en av de viktigste representanter for barokk diktning.
Opplysningstiden (hovedsakelig 1700-tallet): Ludvig Holbergs tid. Her står fornuften i sentrum, og vitenskapen (især naturvitenskapen) dominerer åndslivet og preger samfunnsutvikling og litteratur. Man blir opptatt av å gjøre opprør mot tidligere autoriteter og gjøre fornuften til den nye autoritet.
Romantikken (første halvdel av 1800-tallet): Som en reaksjon mot opplysningstidens betoning av fornuft og vitenskap, oppstår romantikken som hevder at kunstneren er et skapende geni. Her fremheves individet/den individuelle kunstneren, og følelsene kommer i forgrunnen. Lyrikken er en viktig sjanger i romantisk diktning. Utover på 1800-tallet oppstår det vi i ettertid har kalt nasjonalromantikken, der romantisk fremstillingsmåte brukes for å fremheve f.eks. nasjonens/hjemlandets særegne kvaliteter.
Realismen (fra 1875 og fremover): Romantikken avløses av realismen, og her er det især slagordet «problemer under debatt» (sitat Georg Brandes) som preger bildet. Tendensromaner og drama er viktige sjangre. Litteraturen kommer med synspunkter i samfunnsdebatten og ønsker å endre eksisterende forhold. Henrik Ibsens drama Et dukkehjem er et typisk eksempel på hvordan et relevant spørsmål (kvinnens stilling i samfunn, hjem, ekteskap) tematiseres i realistisk litteratur.
Naturalismen (1880-1890-tallet): en videreutvikling av realismen som i stedet for å ha endring av samfunnet som intensjon, vitner om determinisme – en tro på at man ikke (i hvert fall ikke gjennom litteratur) kan endre på verdens triste forhold. Her finner vi gjerne skildringer av sørgelige skjebner, og Amalie Skram er en viktig representant for denne retningen i norsk litteratur.
Nyromantikken: i 1890-årene oppstår en reaksjon mot den objektive realismen, og den menneskelige psykologi og jegets følelsesliv blir interessant for dikterne. Igjen kommer subjektet i sentrum. Knut Hamsun er den viktigste nyromantikeren i norsk litteraturhistorie. Sigbjørn Obstfelder et annet viktig navn. Lyrikken blir en yndet sjanger på denne tiden.
Nyrealismen (første halvdel av 1900-tallet): diktingen blir samfunnsengasjert igjen, men tar med seg noen viktige trekk fra nyromantikken (især sansen for psykologiske skildringer). På denne tiden vokser industrisamfunnet frem i Norge, og samfunnsproblemer blir igjen litterært tematisert. Sigrid Undset er en svært sentral norsk nyrealist, og også Olav Duun og Johan Falkberget tilhører denne epoken.
Modernisme: er vanskelig å avgrense. Har preget hele 1900-tallet, men kan spore sine røtter helt tilbake til 1800-tallet. Viktig for den litterære modernismen er brudd med det etablerte, og ofte er formen vel så viktig som innholdet for modernistisk litteratur.
Postmodernismen (fra 1980-tallet): Dette er vår tid. Her er det meste lov når det gjelder stil, virkemidler, tematikk osv. For øvrig er det vanskelig å si hva som er typisk for den tiden man selv lever i – det vil fremtidens litteraturhistorikere kunne avgjøre bedre.
Please login or Register to submit your answer