Stakkars bokstaven c: Med forslaget om å skrive blant annet tako, kava, prosekko, kampus og kasanova er enda flere c-er oppført på Språkrådets fremmedartsliste.
Der står de som språklige motstykker til ødeleggende inntrengere i norsk natur som lupiner og sitkagran, for ikke å si brunsnegler og villsvin. Her trengs det hastetiltak før elendigheten tar overhånd, og da nytter det ikke å vente på at språkbrukerne flest kverker de invaderende c-ene.
Derfor sendte Språkrådet i vinter ut et høringsnotat med forslag om endringer i rettskrivningen, blant annet forslag om valgfri c eller k i flere ord. Høringsfristen gikk ut i forrige uke, og før noe vedtak fattes, skal Språkrådet nå vurdere svarene i høringsrunden. Den har forbilledlig nok vært åpen for alle og enhver.
Blant norske purister har c-en alltid vært uglesett. Men skal vi godta som premiss at c-en er unorsk og skadelig? Nei, for c-en er godt integrert i Norge. Den lever i beste velgående i det norske språk, i ord og i utallige norske fornavn og etternavn. Vi er vant til å se c-en. Vi har camping, cannabis, cello, centimeter og cirka, vi har Cecilie og Marcus, Christensen og Carlsen, Cuba og Canada. På bokmål er det lov å skrive både sirka og sørvis, men nesten ingen gjør det, ifølge tekstkorpuset N-gram. Og siden nesten ingen gjør det, ser skrivemåten rar ut, og da vil man iallfall ikke bruke den.
Caps er en mye vanligere skrivemåte enn kaps, men bare kaps er tillatt på bokmål. Champagne og sjampanje er likestilte former, men den fornorskede skrivemåten har ikke slått an. Den har vel ikke like mye schwung ved seg. Og hva med Kasanova, kvinnebedåreren? Er han like tiltrekkende og sexy som Casanova?
Naturlig språkutvikling vs. synsing
Ikke dermed sagt at vi bør tviholde på c-ene og motsette oss alle norvagiseringer. Fornorskninger – fra sitron til korona – har glidd naturlig inn i rettskrivningen. Det handler om timing (for ikke å si taiming). Tiden er moden for fornorskede former av importord hvis tilstrekkelig mange bruker dem. Men det er ennå ikke tilfellet med f.eks. tako, kava, kampus og kasanova. Skrivemåten med c har for lengst festet seg i norsk. Språkrådet foreslår med andre ord ny rettskrivning ikke ut fra språkbruken slik den er, men slik de mener den bør være. Synsing, altså.
Tillatte norvagiseringer som gaid og fait kommer nesten aldri ut av ordbøkene, men de er kanskje nyttige for kryssordforfattere og i Scrabble.
Forslaget strider her mot et sentralt premiss i Språkrådets retningslinjer for normering, nemlig bruksprinsippet: «Det vesentlige grunnlaget for normeringen av bokmål er språket slik det ser ut i bokmålstekster,» som det heter i punkt 6.2.3. Og ikke nok med det: «Nye former kan tas inn i normen dersom de er mye brukt i skrift og vil gjøre normen enklere å bruke.» Retningslinjene har riktignok også prinsipper for norvagisering: «Hvis den ikke-norvagiserte formen dominerer i bruk, men en norvagisert form også brukes, bør det være valgfrihet mellom de to formene.» Hva som menes med en norvagisert form som «også brukes», er så vagt at det kan gi Språkrådet et påskudd, men tynt er det. En tilsvarende vag formulering rammer tydeligvis også Casanova: «Man skal være tilbakeholden med å norvagisere importord som er avledet av navn.»
Erfaringen fra «beiken-feiden»
Formalitetene er nå én ting. Det man også kan spørre om, er hvorfor Språkrådet ikke har lært av tidligere bomskudd. For 20 år siden ble det foreslått norvagiseringer som beiken, pøbb, køpp og rokk. Disse ble ikke vedtatt og ble møtt med harselas og latterliggjøring. Andre norvagiseringer som ble vedtatt, kommer nesten aldri ut av ordbøkene, slik som gaid og fait. Men de er kanskje nyttige for kryssordforfattere og i Scrabble.
Det virker som om Språkrådet har en overdreven tro på egen påvirkningskraft når det gjelder fornorskning. Rådet prøver å ligge i forkant av språkutviklingen, mens den faktiske språkbruken går sine egne veier. Det er i skriftmediene det må skje hvis forskningene skal feste seg i språket. Noen slår an, som podkast og nettbrett. Snøbrett, derimot, har ikke klart å fortrenge snowboard – som ikke engang står i Bokmålsordboka. Hvorfor språkutviklingen ter seg slik, er ikke godt å si. Enda vanskeligere er det å forutsi hva som får gjennomslag.
Når det er sagt, finnes det også lyspunkter i Språkrådets seneste forslag. Ut fra bruksprinsippet foreslår rådet å ta ut av normen skrivemåten trikk – (et) triks blir da eneform. Det samme gjelder skrivemåten resurs – ressurs blir eneform. Ut fra samme prinsipp kommer skrivemåten pellets inn i normen og blir likestilt med pellet.
Et av forslagene har fått blandet mottagelse blant jurister: I bestemt form vil Språkrådet at jus/juss bare skal ha formen jussen. En kuriositet: Både Riksmålsordlisten og Det Norske Akademis ordbok har oppført bøyningene låten/låta (melodi). Gjeldende norm både for bokmål og nynorsk er kun låten, men nå vil Språkrådet at det kan bøyes både som hun- og hankjønnsord.
I høringen er det flere forslag enn det vi får med her, men saksdokumentet er tilgjengelig på sprakradet.no.
Språkrådet skal ha ros for den nye praksisen med å sende rettskrivningsforslag ut på allmenn høring, slik at alle som vil, kan si sin mening om dem. Det viser vilje til å lytte til vanlige språkbrukere og gir prosessen sterkere demokratisk forankring – iallfall hvis rådet møter høringssvarene med et åpent sinn.
Foto: Irochka/Dreamstime