Språkstrider verden rundt

Ny bok: Ottar Grepstad tar for seg historiens språkkonflikter, fra bokbål i Norge til språkopptøyer i Sør-Afrika. Der endte det i massakre.

Norge er langt fra alene i verden og historien om å ha språkkonflikter, det vil si konflikter mellom grupper av språkbrukere som har ulike interesser og preferanser. I denne boken plasserer Ottar Grepstad norske konflikter i et internasjonalt landskap hvis geografiske spennvidde strekker seg fra Mexico via Cornwall, det dansk-tyske grenseområde, Frankrike og andre europeiske land via Sør-Afrika til Øst-Bengal i Asia. Tidsspennet går fra 800- til 1990-tall. Hovedvekten ligger på fem fremmede og to norske hendelser og prosesser fra 1500-tallet av.

Konfliktene er like mangfoldige som den verden de springer ut av. Først ut er den blodige «alterbok-krigen» i Devon og Cornwall på 1550-tallet. Den gjaldt forholdet mellom kornisk, latin og engelsk, med de to førstnevnte som liturgiske og demografiske tapere.

Språkutryddelse

I Mexico dreier det seg om mayaskriftkulturens endelikt på rettroenhetens knitrende manuskriptbål. Også her går liv tapt, men mayaspråket lever tross alt videre som muntlig folkemål. Gjennom utallige bokbål over store deler av Europa og ellers forsøkes den jødiske Talmud fysisk tilintetgjort på samme måte, men både Talmud og det hebraiske språk overlever på mirakuløst vis. Like lite som det store flertall av pavene i Roma kommer Luther ut av denne historien med æren i behold.

Den franske fortellingen er beretningen om hvordan gjensidig uforståelig mangfold ble transformert til vidtgående språklig enhetlighet, dog med visse vaklende, men seiglivede unntak, gjennom i utgangspunktet demokratiserende sentralisering. Grepstad levner ingen tvil om at den avgjørende hendelsen i den utviklingen ligger i sentraliseringspolitikken i kjølvannet av den franske revolusjon i 1789. Viktige forberedende milepæler var opprettelsen av Collège de France i 1520, hvor fransk erstattet latin som akademisk undervisningsspråk, innføringen av fransk som rettsspråk i 1539, fransk anneksjon av den opprinnelig oksitanskspråklige grenseprovinsen Béarn i 1620 og dannelsen av Académie de France i 1635.

Nesten på hjemmebane er vi i beretningen om det innviklede forholdet mellom dansk og tysk i Slesvig-Holstein, med domeneproblematikk, dansk og tysk nasjonsbygging, kriger og folkeavstemninger. Konklusjonen er oppsiktsvekkende, men sannsynligvis korrekt: «Grensa mellom Danmark og Tyskland kan vere den einaste grensa i verda som i hovudsak er trekt opp etter språklege skiljelinjer». Allerede i 1852 ble det i de språklig blandede delene av Slesvig innført et administrativt svarprinsipp som tilsvarer dagens norske, nemlig at den som henvender seg til myndighetene, har krav på svar i samme språk/målform.

I Grepstads asiatiske eksempel dreier det seg om det språklige forhold mellom Vest-Pakistan (nå Pakistan) og Øst-Bengal (fra 1955 Øst-Pakistan). I vest hadde bare 5% av befolkningen urdu som førstespråk, men det muslimske politiske lederskapet ønsket likevel å innføre urdu som felles statsspråk, også i det folkerikere Øst-Bengal, hvor bengali dominerte. I 1956 ble urdu og bengali likestilte nasjonalspråk. Etter frigjøringskrigen i 1971 blir bengali eneste nasjonalspråk i det selvstendige Bangladesh (men engelsk blir i flere sammenhenger stadig viktigere).

I Afrika er det beretningen om språkopptøyene i Soweto, som endte i massakre, det dreier seg om. De svarte har sine afrikanske språk og dessuten engelsk som ønsket lingua franca. Fremfor alt ønsket de ikke å bli påtvunget mer afrikaans, som de med rette opplevde som apartheid-regimets språk. Beretningen er opprørende og gripende lesning.

Bokbål og strid om norske bynavn

Grepstads norske eksempler befinner seg i en annen sfære. De dreier seg om stridighetene omkring bynavnene Trondhjem/Nidaros/Trondheim og Bergen/Bjørgvin og kan leses som en fortsettelse av den demonstrasjons- og bokbrenningsproblematikken han utpenslet i forstemmende detalj i boken Brent ord. Bokbål mot språk i Noreg 1912–2005 (Samlaget, 2022).

Utgangspunktene for de to fremstillingene i Brent ord og årets bok er imidlertid forskjellige. I Brent ord dreier det seg om protester og motstand mot nynorsk og samnorsk. De to omstridte bynavnene befinner seg på et diametralt motsatt språklig nivå; de er høyst singulære egennavn/stedsnavn.

Forskjellige er også resultatene, på flere plan.

• De i alt 41 bokbrenningene og tilsvarende språkaksjonene som Grepstad omtaler i Brent jord, fant sted over et tidsrom på 101 år, fra 1904 til 2005. («Bokførarens liste» i Brent ord har tallet 35.) De kan oppfattes som ritualer, i perioder kan man muligens si at de dannet et mønster, men de etablerte seg aldri som en tradisjon.
• Bokbrenninger og lignende demonstrasjonspåfunn, som dukkehengning, med (menneskeskapte) gjenstander som middel eller «offer», kan med Grepstad i hovedsak betegnes som symbolsk vold. Fysisk vold direkte rettet mot mennesker kunne inntreffe, men var oftest mindre alvorlige unntakshendelser.
• De som brente bøker, eller deltok i lignende aksjoner som dukkehengning, vant ikke: Nynorsken er der fortsatt, også i form av en upopulær sidemålsstil som ingen norsk regjering våger å ta tak i. Nynorskens utbredelse er betydelig svekket siden glansperioden på 1930- og 1940-tallet, men nynorsk er for tiden ikke eksistensielt truet som etablert offisiell målform. Den svekkelse som har funnet sted, skyldes absolutt ikke bokbrennerne. Samnorsken er for lengst oppgitt som offisiell språkpolitikk og eksisterer i offisiell sammenheng bare som sjelden brukte, «radikale» formalternativer (som en for tiden litt for selvtilfreds og konsiliant riksmålsbevegelse burde engasjere seg mer for å bli kvitt), især i den temmelig håpløse offisielle bokmålsnormen. Dette dramatiske statustapet er heller ikke bokbrennernes fortjeneste.
• I Brent ord belegger Grepstad ikke bare bokbrenningspraksisen, men også dens psykologiske etterspill. I de gjengitte intervjuer med tidligere bokbrennere er det mye anger og ruelse. Man er flau over eller bagatelliserer sin deltagelse i bokbrenneriet.

Grepstad har et uttalt «anti-woke»-budskap til moderne historieløse og ideologisk moraliserende ildsjeler. Politisk og ideologisk sensur og symbolsk vold ender med stor historisk regelmessighet i ettertid opp som erkjente skjenselsdåder.

Alt dette er annerledes i de to bynavnenes tilfelle.

• Demonstrasjonene og aksjonene mot navnebyttene til Nidaros og Bjørgvin skjedde innenfor et begrenset tidsrom, i Trondheim fra 1929 til 1930, med tre uker i juni 1929 som den mest intense kampperioden. I Bergen holdt man det bare gående et par dager i 1929.
• Demonstrasjonene utartet til rene opptøyer med til dels alvorlig fysisk vold, steinkasting, ruteknusing, skadede politifolk og personlig trakassering (dog uten tap av menneskeliv).
• Demonstrantene som var mot Nidaros og Bjørgvin, vant kampen mot den politiske makt de bekjempet.
• Grepstads fremstilling gir generelt ikke inntrykk av at demonstrantene som var mot Nidaros og Bjørgvin, beklaget eller angret på det de hadde vært med på.

Det kan være ulike forklaringer på disse forskjellene, men det synes sikkert at fellesnevneren er identitet, eller rettere sagt forskjellige former for identitet.

De som opponerte og demonstrerte mot nynorsk og samnorsk, kunne være opptatt av et generelt ønske om stabilitet i skriftspråket eller av praktiske nyttehensyn, eller av et ønske om å unngå forstyrrelser i egen språkbruks- eller språklæringssituasjon, eller, slik det ofte er blitt hevdet, av egen tilhørighet til en bestemt sosioøkonomisk gruppe eller etablert kulturtradisjon.

«Slaget om Trondhjem handla fullt ut om språk,» skriver Grepstad. Slik var det ikke. Bynavnet var et symbol for en lokal identitet som det ikke skulle tukles med, heller ikke språklig.

Den ene identitetsfaktor som motiverte til opposisjon og demonstrasjoner mot bynavnsbyttene, er av et helt annet kaliber. Her dreiet det seg om sterkt opplevet og dypt følt kollektiv tilhørighet, hvor man hørte hjemme, som «trondhjemmer» og trønder eller «bergenser». Man var som person slett ikke «nidarosing» eller «bjørgviner». Det er antagelig ingen tilfeldighet at det ble opprør og opptøyer i nettopp de to norske byer, som er særlig kjent for sin lokal- og regionalpatriotisme. «Eg e’kje fra Norge, eg e fra Bergen» og «Æ e trønder, æ» er ikke bare spøk, men identitetserklæringer som skal tas på alvor. Grepstad, derimot, ser det slik: «Slaget om Trondhjem handla fullt ut om språk». Slik var det ikke. Bynavnet var et symbol for en lokal identitet som det ikke skulle tukles med, heller ikke språklig.

 Folkeviljens betydning i norsk språkstrid

I Brent ord kommer ikke Grepstad inn på hvilken rolle språkpolitiske hegemoniambisjoner kan ha spilt for bokbrenningene og de øvrige aksjoner han skildrer. Det gjør han imidlertid i denne boken: «Lenge var den norske språkstriden alt anna enn ein strid for det fleirkulturelle eller fleirspråklege samfunnet. For dei fleste stod det om kva som skulle vere nasjonalspråket i eit eittspråkleg Noreg: riksmål eller landsmål, bokmål eller nynorsk».

Slagordet om nynorsk som «einaste riksmålet i landet» var uttrykk for et revolusjonært språkpolitisk program som var alvorlig ment. Det dansk-norske riksmål som folk flest var vant med, og som gav nasjonen tre nobelprisvinnere samt Henrik Ibsen pluss det meste av vår øvrige nasjonallitteratur, skulle erstattes av en konstruert nyskapning som på ulike måter var fjernt fra flertallets naturlige talemål, og som det trengtes ekstra opplæring i for å bli fortrolig med. Hegemoniambisjonen hadde sitt utgangspunkt i Stortingets likestillingsvedtak i 1885, som Grepstad fyndig karakteriserer slik: «Dette vedtaket gjorde Noreg til den første formelt fleirspråklege staten med jamstilling av fleire [dvs. to] språk på nasjonalt nivå. Noko som knapt eksisterte [landsmål/nynorsk], blei jamstilt med noko som fanst overalt [dansk-norsk].» Da var det kanskje ikke så rart at mange følte at tingene gikk litt vel raskt?

Samnorsken skulle erstatte begge deler. Den var i utgangspunktet ment som en harmoniserende hegemonimodell, men skapte bare enda mer strid. De konkrete eksempler på hvordan samnorsk skulle se ut, var ikke egnet til å skape allmenn tiltro til at resultatet ville bli noe bedre enn de to skriftspråklige målformer man allerede hadde.

I bynavnstridighetene viste et ofte knapt politikerflertall en ufølsomhet overfor en massiv folkevilje som hadde sitt grunnlag i en naturlig og sterk hjemstavnsidentitet. Det representative demokrati var ikke representativt for folket og ble straffet for det.

Når det gjelder samnorsken, faller Grepstads påstand om at «[d]en norske språkstriden har i stor grad vore driven fram nedanfrå, …» på sin egen urimelighet; for nynorskens vedkommende må det tas mange og grunnleggende forbehold.

Både den symbolske volden og tilløpene til fysisk vold i den norske språkstriden hadde et mer allment bakteppe i hegemonikrav et flertall i befolkningen ikke aksepterte. Betydningen av dette kan man ikke kan benekte, og den lar seg heller ikke neglisjere.

Rik kilde til kunnskap og innsikt

Redaksjonelt er internasjonale og norske konfliktfortellingene viet særlige kapitler. Før, mellom og etter disse står kommenterende og problematiserende kapitler som bringer inn videreførende historiske opplysninger og utdypende teoretiske overlegninger, bl.a. om internasjonal språklovgivning. Alt dette gjør Grepstads hittil siste bok til en rik kilde til kunnskap og innsikt.

Boken er resultatet av mange års grundig og intensivt arbeid, som blant annet omfatter feltarbeid på fire kontinenter. Det ser man ikke minst av kilde-, henvisnings- og bibliografidelen som utgjør hele 51 av bokens 333 sider. Her er det en del gjentagelser. Til de historiske fortellingsavsnittene gis det, med grunnlag i den alfabetiske litteraturlisten, generelle henvisninger i form av forfatteretternavn og årstall, og til de øvrige supplerende og mer resonnerende kapitlene fullstendige henvisninger i en sluttnoteavdeling.

Overdrivelser om norsk språkhistorie

Grepstad har generelt gjort grundig arbeid. Noen kritiske bemerkninger kan likevel være på sin plass. Vi kan først se på et par generelle forhold som gjelder norsk språkhistorie.

La gå at Norge i Grepstads begrepsverden langt på vei fungerte som en dansk koloni (bl.a. s. 213). Som kjent ble «koloniseringen» av Norge, som Grepstad er sterkt opptatt av, innledet med innføringen av reformasjonen. Den forløp temmelig smertefritt i Danmark i 1536. I Norge året møtte reformasjonen i 1537, året etter, til dels sterk og langvarig folkelig motstand. Men det er en i urimelig grad forenklende overdrivelse å hevde at dansk «tok over som førstespråk» i Norge. For å si det enkelt: Nordmenn begynte ikke å snakke dansk. Det som skjedde, var at dansk skriftspråk gradvis ble anvendt som skriftspråk, først av myndighetspersoner, som det ikke var mange av, til erstatning for en gammel- og mellomnorsk skrifttradisjon som for lengst var kommet i utakt med et sterkt dialektdifferensiert norsk talemål, og som knapt noen lenger behersket på en skikkelig måte.

En viktig grunn til at det skriftspråklige skiftet kunne finne sted, var at dansk og norsk språk på viktige områder hadde gjennomgått tilsvarende grammatiske strukturendringer i forhold til gammeldansk og norrønt. Derfor kunne sjællandsk dansk fungere som en tålelig akseptabel fellesnevner i det mangfoldige norske talemålslandskapet, på prinsipielt tilsvarende måte som i sitt forhold til mangfoldet av danske dialekter i Danmark. I fortsettelsen kom skriftdansken til å influere noe på noe norsk talemål, med norsk riksmål og moderat bokmål som praktisk vellykket skriftspråklig sluttresultat.

Målform eller språk?

Grepstads tanke og penn anerkjenner ikke begrepet «norsk målform». For ham er bokmål og nynorsk «dei to norske språka» (s. 217), og bokmål og nynorsk er «to gjensidig forståelege språk innanfor éin stat» (s. 268). Han plasserer bokmål og nynorsk i de to toppetasjene i «eit språkleg [hegemoni]hierarki», hvor bokmål «som regel» står over nynorsk, og hvor disse to «ragar saman med norske dialektar» over de samiske urfolksspråkene, som står over de øvrige gamle nasjonale minoritetsspråkene, som igjen står over de nye innvandrerspråkene. Her er Grepstad nær grensen til det useriøse. Riksmål nevnes selvfølgelig ikke. Det skjelnes ikke mellom skriftlig og muntlig språk, og variantfloraen i de offisielle bokmåls- og nynorsknormene, som både er et praktisk og teoretisk uromoment, forbigås i bekvem taushet. (Den domeneproblematikken engelsk i vår norske samtid inngår i, får heller ingen plass i hierarkiet.)

En nødvendig problematisering av nynorskens status kan begynne i historien. Det er knapt kontroversielt at Ivar Aasens opprinnelige landsmålsnorm (og for så vidt den nyere «arkaiske» nynorsk som Henrik Rytters og Sigmund Skards gjendiktning av Dantes Inferno fra 1965 er et særlig imponerende eksempel på), kan kalles et selvstendig språk. Denne eldre utgaven av landsmål/nynorsk er neppe særlig mye mindre forskjellig fra riksmål enn riksmål er fra samtidig dansk eller svensk. Vurderingen av nynorskens status som selvstendig språk (heller enn «målform») kan være mindre selvsagt hvis grunnlaget er dagens bokmålsnære nynorsk.

Et annet potensielt brysomt spørsmål gjelder hvilken betydning man skal tilskrive muntlig tale når man klassifiserer en bestemt form for språkbruk som «et eget, selvstendig språk». Det spørsmålet blir særlig vanskelig hvis man, slik f.eks. norske dialektentusiaster gjerne gjør, legger avgjørende vekt på at skriftspråk alltid er sekundære i forhold til talt språk, jf. Grepstad: «… talespråk [er] grunnlaget for skriftspråk, ikkje omvendt, …» (s. 257). Det gjelder bare med klare forbehold hva både Aasens opprinnelige landsmål og moderne «talt nynorsk» angår.

Aasens landsmål var ikke basert på én levende dialekt, men var en omhyggelig, i en viss utstrekning historiserende konstruert fellesnevner for de «beste» av det utall dialekter Aasen selv rakk å kom i nærkontakt med i løpet av sine årelange vandringer til fots og med hest og kjerre i tidens vidstrakte og logistisk nokså uhåndterlige Norge. Pionerbrukerne av Aasens landsmål omfattet dette med begeistring som skriftspråk, men fortsatte å snakke sine dialekter som før. Derved initierte de en tradisjon som har dominert landsmålet/nynorsken siden. Den tradisjon man på 1900-tallet utviklet for skriftnormkonform nynorskuttale, spiller i dag bare en marginal rolle. Isteden blir det på alle hold, så også og især i riksdekkende «etermedia», bare mer og mer bokmålsoppblandet dialekt å høre, noe som er egnet til å svekke bruken av normrett skriftlig nynorsk. Det kan bare innbitte nynorskmotstandere finne grunn til å glede seg over.

Så hva skal man kalle et «språk» som stort sett skrives og bare i liten grad snakkes normrett, og som uten nevneverdige begrensninger står i et gjensidig forståelighetsforhold til et språk som brukes både skriftlig og muntlig? Hvis man ikke liker begrepet og ordet «skriftdialekt», kunne kanskje «(norsk) skriftspråklig målform» likevel være en passende betegnelse?

Kritiske bemerkninger

Et fåtall detaljer, delvis av saklig, delvis av språklig karakter, kan fortjene en kommentar.

Charles-Maurice de Talleyrand-Périgord, av fødsel adelig, dernest ekskommunisert geistlig og laisert katolsk biskop som på dødsleiet dog lot seg forsone med Kirken, er kjent som den mest vellykkede og beryktede politiske kameleon i fransk historie. Den biografisk forenklende henvisningen til ham som «en revolusjonær» (s. 96) får, selv om den er situasjonsbetinget, i hvert fall meg til å trekke på smilebåndet.

Milton-sitatet på s. 72 er så ufullstendig at den engelske syntaksen havarerer.

Det heter på norsk anglo-normannisk (engelsk Anglo-Norman), ikke (det halvveis folkeetymologiske?) anglo-nordmand (s. 85).

Alsassisk (s. 86) er en hybrid ordform i skjæringspunktet mellom elsassisk og det språkrådsdekreterte alsasisk (jf. tysk Elsass, fransk Alsace). Men hvorfor ikke bruke elsassisk om et område som både lenge før og på den omtalte tiden – 1500-tallet – og århundrer senere var et viktig tysk kulturområde, og hvor talespråket fremdeles i ikke helt ubetydelig grad er tysk dialekt? (At Språkrådet ved dette ordet har forsøkt å «normere» seg bort fra de kultur- og språkhistoriske realiteter ved å påby alsasisk, er et ganske dårlig motargument.)

Grepstad oversetter fransk ordonance ‘befaling, forordning’ med ordonnans (s. 86f.). Det er etymologisk forståelig, men etter alt å dømme foreldet som aktuell norsk språkbruk.

* * *

Ottar Grepstad er en særdeles kunnskapsrik formidler som kan leses med stort utbytte. Det anbefales at man leser formidleren Grepstad kritisk uten å la seg distrahere unødig av den språkpolitiske aktivisten Grepstad.