I dag 8. mars vil vi fremheve Ragna Nielsen (1845-1924), kvinnesakspioner, skolereformator og Riksmålsforbundets annen leder – eller formann som det selvfølgelig het da hun overtok vervet etter Bjørnstjerne Bjørnson i 1910.
I år er det 100 år siden Ragna Nielsen døde. Portrettet er malt av Asta Nørregaard. (Oslo Museum)
Med sitt sterke og frimodige engasjement ble Ragna Nielsen en markant skikkelse i samtidens kulturliv og samfunnsdebatt, opprørsk i noen saker, konservativ i andre. Hun var mangeårig leder i Norsk kvinnesaksforening og en av anførerne i kampen for kvinners stemmerett. I 1885 opprettet hun Norges første fellesskole for piker og gutter, Ragna Nielsens Skole, en progressiv skole med bred sosial rekruttering som bestod helt til 1927.
Som om ikke det var nok, kastet den kulturbevisste ildsjelen seg inn i datidens språkstrid for å forsvare riksmålet mot målfolkets forsøk på å gjøre nynorsken enerådende. Og hun sparte ikke på kruttet i sine ytringer som skribent og taler. Også Ragna Nielsens kampfeller fikk høre det. Etter hennes formannsperiode fikk herrene i riksmålsleiren klar beskjed fra den myndige aktivisten at de var altfor tafatte og vinglete i språkstriden.
I et angrep på Venstre-lederen og mållagslederen Jørgen Løvland viste hun til brutaliteten i den russiske revolusjon og skrev at det er «den samme aand som har givet «overseminaristen» den glubende appetit på ødelæggelsen af, hvad Norge eier af kultur.»
Det er skrevet to biografier om Ragna Nielsen: Fra de frimodiges leir (2014) av Astrid Lorenz og Livet er et pust (2011) av Mari Jonassen.