I disse metoo-tider er «Hvem sa hva?» et høyaktuelt bidrag til en brennhet debatt. I den nye boken viser Helene Uri hvordan kjønnsdiskriminering kommer til syne i språket.
Holdninger om kjønn påvirker språket, og språket på sin side kan forsterke, endre og utvikle disse holdningene, påviser Helene Uri. (Foto: Julie Pike)
Dokumentarboken er allerede blitt en bestselger, og anmelderne har entusiastisk tildelt den sine femmere og seksere. «Alle» er enige i at Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk er en viktig debattbok om språkets makt i et likestillings- og kjønnsrolleperspektiv.
Ikke minst med #Meetoo-kampanjen friskt i minne er Hvem sa hva? et høyaktuelt bidrag til en brennhet debatt. Forfatteren overbeviser gjennom sin argumentasjon om at vi fortsatt har et langt stykke å gå før kvinner kan føle seg likestilte med menn på det språklige plan.
Helene Uri sier at hennes ønske med boken er at den skal være mer spørrende enn konkluderende. Spørsmålene hun reiser gjennom sin anvendelse av den sokratiske metode for å få folk til å reflektere selv, burde i høyeste grad fange interessen ikke minst til Riksmålsforbundets medlemmer! For all del bare så det er sagt: Hvem sa hva? er på ingen måte en ny «typisk kvinnebok», den bør også leses av menn!
Boken er inndelt i to: Den første delen handler om hvordan menn og kvinner bruker språket ulikt, mens andre del handler om hvordan språket beskriver kvinner og menn i bøker, massemedier og filmer. Med sine 364 sider er den lettleste boken svært innholdsrik og rommer tankevekkende problemstillinger som tidvis kaller på både latter og sinne.
En kvinne omtales som «kvinnelig lege», en mann omtales bare som «lege»
Forfatteren viser blant annet til egne og andre forskeres undersøkelser for å belyse språkets innflytelse og makt i vår tid og gjennom nyere historie. I denne sammenheng har Uri også brukt mye tid på å telle. Tallenes tale viser en ubestridelig kjønnsskjevhet i samfunnet. Uri stiller velbegrunnede spørsmål ved kvinners manglende synlighet i det offentlige rom.
Les mer om Helene Uri her: Likestilling: Verden går fremover, men språket henger etter
Hvorfor deltar færre kvinner enn menn i samfunnsdebatter? Hvorfor innhenter mediene betraktelig færre ekspertuttalelser fra kvalifiserte kvinner enn fra kvalifiserte menn? Hvorfor skrives det flere nekrologer over menn enn over kvinner, og hvorfor legger man gjerne vekt på faglig dyktighet og utvist mot i beskrivelsen av menn, og tilsvarende på god omsorgsevne og vennlighet i omtalen av kvinner? Beror det på tilfeldigheter at de fleste gater bærer maskuline navn? Ligger det et ubevisst nedlatende kvinnesyn bak når mediene fra tid til annen omtaler kvinnelige leger som kvinneleger, og de mannlige kollegene kun som leger? Er leseren forresten klar over omfanget av kjønnsfordommer innen akademia?
Forfatteren har klare budskap om de temaer som boken reiser. Hovedpoenget hennes er å vise at holdninger om kjønn faktisk påvirker språket. Språket på sin side kan forsterke, endre og utvikle disse holdningene. Språket er menneskeskapt, hvilket innebærer at mennesker også kan skape det om. Med frodige eksempler som neste generasjon antagelig vil finne absurde eller riste på hodet av, viser Helene Uri til en rekke ord og uttrykk med rot i vår kulturs langvarige kjønnsubalanse som fortsatt brukes i dagligtalen. Mannen er utvilsomt det universielle og kvinnen det partikulære i vårt språk, slik også Simone de Beauvoir poengterer i sin bok Det annet kjønn. Dette bør vi være oss bevisst. Nedlatende seksualisert språkbruk er ingen tjent med.
Juryer som kjønnsdiskriminerer
Helene Uri har også tellet og gransket litterære priser «i et av verdens mest likestilte land». 47 norske priser som deles ut til både kvinner og menn, for å være mer eksakt. En av disse er Riksmålsforbundets litteraturpris, Riksmålsprisen, som hittil har vært utdelt 62 ganger, hvorav 49 ganger til mannlige forfattere mot 13 til kvinnelige. Riksmålsforbundets barne- og ungdomspris er blitt utdelt 33 ganger, hvorav 15 ganger til mannlige forfattere (og en oversetter) og 19 til kvinnelige forfattere (og en oversetter). Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris er en av bare tre priser som har flere kvinnelige prisvinnere enn mannlige.
Forfatteren forteller at hennes interesse for temaet språk og kjønn ble revitalisert i 2007. Det var da grunnlaget for Hvem sa Hva? ble lagt. Samme år opplevde Uri følgende: Under et selskapelig samvær i etterkant av et bokarrangement, ble hun forespurt om å sitte i en litteraturprisjury. Ettersom juryarbeid ikke passet så godt for henne akkurat da, takket hun nei. I boken beskriver hun den pinlige samtalen som oppstod med den litteraturkyndige:
«Jeg svarer litt spøkefullt at jeg heller vil ha prisen enn å sitte i juryen. Mannen ser på meg, og jeg får en sterk følelse av at han ser ned på meg på mer enn den bokstavelige måten. Han sier: Da må du ha skrevet litt flere bøker og blitt noen år eldre først.» Jeg ler og svarer skamfullt at han selvsagt har rett. Jeg er på det tidspunktet over førti år gammel, og jeg har skrevet femten bøker, hvorav fire romaner. Jeg har en mistanke om at det han egentlig sa, var at jeg burde ha skiftet kjønn. Prisen har siden blitt utdelt bare til menn, også yngre.»
Det står kanskje likevel ikke så verst til med Riksmålsprisen i et likestillingsperspektiv?
Brageprisen
Hvem sa hva? har fått en varm mottakelse blant anmelderne. I november ble Helene Uri dessuten beæret med Brageprisen kategori sakprosa for boken.
Brageprisjuryens begrunnelse fortjener å bli gjengitt: «Hvor bevisste er vi på dagligspråket vårt, hva vi sier, hvordan sier vi det og hvem som sier hva? Etter at språkekspert Helene Uri tok bladet fra munnen og påpekte hvordan språket fortsatt formes av, og former, hvordan vi tenker om hverandre og oss selv i «Hvem sa hva?», har språk, kjønn og identitet fått ny oppmerksomhet både i offentligheten og rundt om i hus og hjem.
Treffsikkert og med humor og snert, loser forfatteren oss gjennom den ubevisste språkbruken. I et land med kvinnelige partiledere som statsminister og finansminister, og der vi roser oss selv med at likestillingen er kommet svært langt, viser det seg at det fortsatt henger igjen mange gamle kjønnsmyter i språket vårt.
Det er også noen rariteter i de faste uttrykkene vi bruker uten å tenke så mye over det. Hvorfor brukes uttrykket «å ha baller» om å ha mot når betegnelsen er direkte knyttet til mennenes mest sårbare kroppsdel, den de er mest redd for? Hvordan i all verden ble den et så innarbeidet symbol på modighet at selv kvinner bruker det om seg selv?
Helene Uri minner oss med humor, skarpe observasjoner og stor faglig kompetanse på at ord skaper holdninger, og holdninger skaper ord. For et ord er aldri bare et ord. I ordene ligger makt og avmakt. Hun minner oss på at språket er menneskeskapt og derfor også kan skapes om. Språket vårt både speiler og former virkeligheten. Med bevisstgjøring og bevissthet om hva vi velger å si – og lar være å si – kan vi forme språket vårt og hvordan vi påvirker oss selv og andre.»
Problemer under debatt
Salige Georg Brandes, den danske litteraturforskeren som ble ansett som den ledende litteraturkritiker i Nord-Europa i siste halvdel av 1800-tallet, gav uttrykk for at forfatteres oppgave er å sette problemer under debatt og å skrive om problemer i samfunnet for å skape debatt rundt seg.
Med Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk oppfyller Helene Uri Brandes kriterier for en god bok. Man må ikke være enig i alle hennes synspunkter, men ett er sikkert: Hun evner å engasjere leseren utover bokens sider. For den som leter etter gullkorn til en Herrenes eller Damenes tale, eller for så vidt til en stil, avhandling, et akademisk arbeid eller for å delta i språkdebatten, er boken en skattkiste. Det Norske Akademi har all grunn til å være stolt over sitt medlem som har skrevet denne viktige boken!
Artikkelforfatter Hege Boman Grundekjøn er advokat, forfatter og medlem av Riksmålsforbundets sentralstyre.