«Jeg var kjempefornøyd. Jeg hadde funnet en kjeller der jeg hørte lyden av skrivemaskin og hadde muligheten til å leke med ord,» forteller Linn Skåber i denne talen som hun holdt under mottagelsen av Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris 2018.
Riksmålsprisen er inspirerende fordi det beviser at vi er mange som er opptatt av språk, har kjærlighet til det og skjønner at da blir livet veldig gøy, skriver Linn Skåber. (Foto: Renate Torseth/Tara)
La meg ta dere med en tur ned i kjelleren til faren min en gang tidlig på 80-tallet. Dere kan se for dere en fireetasjers blokk i en drabantby. Oppsal. Det er vinter, så det er litt kaldt der nede i kjelleren, men pappa får fort opp varmen for han har en vifteovn der nede.
«Der nede» er altså ingen fin kjellerstue med bar og hjørnesofa i en villa, men en vanlig kjellerbod, en av mange som alle i blokka eier en hver av og som de stabler sykler og gamle møbler i. Ikke pappa. Han har lagt vegg til vegg-teppe på gulvet, han har satt inn fine lamper med røde skjermer på i hjørnene, han har montert en calling opp til mamma med en grønn knapp på, som man kan trykke på hvis man vil høre hvor lenge det er til middag, og ikke minst har han satt inn et gammelt skrivebord med en skrivemaskin på som han har tatt med seg fra jobben.
Det begynner å bli varmt der nede, jeg tar en slurk kaffe med melk, (ja, jeg er bare 13, men har drukket kaffe siden jeg var 4, så det går helt fint), pappa stikker hodet inn og spør om det går bra, jeg svarer ja, men mener «Jaaaaaa! Skikkelig bra, pappa!», for det er her jeg første gangen kjenner det sitrer i hele kroppen av å se arket komme opp av skrivemaskinen med ekte ord på.
Og det er ikke hvilke som helst ord. Det er viktige ord. Jeg har oversatt og omskrevet min første Vikingarna-låt.
Der begynte gleden med ordene. Jeg vet ikke om det var viktig at det var Vikingarna, men det var de platene vi hadde akkurat da. Jeg forsøkte å lage tekstene tristere, hardere og «norskere», kanskje på riksmål. Jeg vet ikke. Det var nok en god blanding av Oppsal-slang, familie-oppfunnede ord, ord fra sånn de snakket på tv og litt fra tanta mi på Torshæv.
Jeg vet ikke om Vikingarna hadde vært fornøyd med tekstarbeidet, men jeg var kjempefornøyd. Jeg hadde funnet en kjeller proppfull av magisk lys fra røde lamper, lyden av skrivemaskin og muligheten til å leke med ord.
Jeg havnet litt midt imellom, som når jeg kom hjem og sa «hun». «Hvem har du vært sammen med nå da?» sa mamma. «Her i huset sier vi hu!» Og andre veien, som den gangen jeg spilte i «Fruen fra havet» og regissøren tok meg forsiktig til side og sa: «Linn, Ellida kan dessverre ikke være fra Oppsal.»
Når du vokser opp i en ekte østkantfamilie fra flere generasjoner tilbake, vil du på naturlig vis vokse opp med en blomsterbukett, eller en kvisthaug, av ord og uttrykk du ikke hører mange andre steder. Og med trykk på setninger jeg senere har gjenkjent i Trøndelag, Sarpsborg, Hammerfest eller i innvandrerbutikker på Grønland. Denne herlige blandingen av ord i en familie har alltid fascinert meg, og jeg begynte tidlig å spørre bestefar for eksempel om hvorfor han sa ablesin og ikke appelsin og da fikk jeg det svarer som var riktig: «Fordi det heter ablesin! Det har alltid hett ablesin og det kommer alltid til å hete ablesin!»
Linn Skåber fikk riksmålsprisen for boken «Til ungdommen».
Jeg sa ablesin for å glede ham, men jeg lot meg aldri stoppe og forundret meg over hvordan det kom til å hete ablesin, hvorfor bestefar sa hu og efternamn i samme setning og hvorfor mamma og tante sa Torshæv når det stod på skilt at det het Torshov. Jeg spurte og gravde, men fikk alltid det samme svaret: «Fordi det heter Torshæv, det veit vi, for vi er derfra!»
Nysgjerrigheten for språk ble ikke stoppet der, jeg ble bare mer og mer ivrig etter å vite opprinnelse og grunner og hvorfor noen ord lød som trygghet og hjem i noens ører og vulgært og hardt i andres. På østkanten var det rom og luft i ordene, som andre syntes var bredt og slurvete, som for eksempel hu og sjæl og sola, mens på Oppsal syntes vi det lød litt trangt med hun og gjetost og solen. (Ikke for det, nok en gang blandet bestefar de rå ordene med de fine. Han kunne for eksempel si: «Har du pælma gjetosten?»)
Les også juryens begrunnelse for tildelingen av riksmålsprisen til Linn Skåber.
Jeg havnet litt midt imellom, som når jeg kom hjem og sa «hun» for eksempel. Det var ikke bra. «Hvem har du vært sammen med nå da? sa mamma. Her i huset sier vi hu!» Og andre veien, som den gangen jeg spilte i Fruen fra havet og regissøren tok meg forsiktig til side og sa: «Linn, Ellida kan dessverre ikke være fra Oppsal.» Vel, dette kunne jo blitt skikkelig stress, men for meg ble det faktisk en gave og gaven het nysgjerrighet.
For uansett hvor mye kjeft jeg fikk den ene eller den andre veien, var det spennende. Språket ble spennende. Men det var noe som ble mer spennende enn selve ordene. Noe med språket ga meg en enda større glede og det var at det var språk overalt.
Når jeg av og til snakker med ungdom og vil inspirere dem til å skrive, pleier jeg å ramme inn en liten kvadratmeter på et stykke asfalt, for eksempel. «Hvor mange ord kan dere finne på den lille biten?»
Og da kan de ramse opp: Grått, bil, spylt, vår, lukt, føtter, minner, slitt, nytt, sten og kanskje til og med et møte. Og der kan historiene begynne. Overalt på hver liten millimeter, asfaltstump, flekk eller i et menneske finnes det historier, dikt eller fortellinger, og heldige deg hvis du er en som gidder å lete etter det. Da kan livet aldri bli kjedelig.
Og det var nok det som forårsaket sitringen i kroppen i kjelleren den gangen foran den skrivemaskinen. Alt var ord og ordene kunne få liv. Kjeller, språk, røde lamper, gulbrune øyne, pappa, calling, skrive, ord, krangle, kaffe og ikke minst – ablesin.
Tusen takk for Riksmålsprisen. Den er inspirerende fordi det beviser at vi er mange som er opptatt av språk, har kjærlighet til det og skjønner at da blir livet veldig gøy.