– Hva har Jan Erik Vold ikke gjort? Ja, si det – vi fant ingenting ugjort, sa juryleder Per Qvale da han 19.november overrakte Det Norske Akademis pris til minne om Thorleif Dahl til en av Norges allsidigste diktere og kulturpersonligheter. Les hele talen her.
«Han er uforbederlig lekende – men også lekende lærd,» sier juryen om Jan Erik Vold, her med preses Nils Heyerdahl i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. (Foto: Stig Michaelsen)
Jan Erik Vold (f. 18.10. 1939) er Norges kanskje mest omtalte, mest publiserte, mest prisbelønnede forfatter etter krigen. Han er mottager av bl.a. Doblougprisen, Gyldendalprisen, Aschehougprisen, Norsk kulturråds ærespris, et par Bragepriser og han har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris to ganger.
Så hvorfor får han da Akademiets pris? Det Norske Akademis Pris til minne om Thorleif Dahl? Jo, nå skal vi høre:
Jan Erik Volds diktergjerning begynner med at han i 1965 får Tarjei Vesaas’ debutantpris for diktboken Mellom speil og speil, med frie vers. Året etter følger hele to diktsamlinger (blikket og HEKT), alt dette er nyskapende både tekstlig og visuelt, før den språkeksperimenterende prosaboken Fra rom til rom SAD & Crazy i 1967.
I 1968 følger Mor Godhjertas glade versjon, Ja. – den folkekjære med dikt om loffen og trikkeskinnene – men også med det lange, klaustrofobiske diktet om en grottevanding – i Grønligrotta. Her ligger et stort alvor under. Nei, Jan Erik Vold var ikke den sorgløse spøkefuglen, enn si rabiate rabulisten mange først tok ham for å være. I 1969 kommer diktsamlingen Kykelipi, en svært språkkritisk affære, noe som følges opp neste år i Spor, snø. Så kommer bøkene slag i slag; det er foreløpig blitt 23 diktsamlinger.
Han ble karakterisert som ”nyenkel”, men her var dybder ikke alle oppdaget til å begynne med. Den tilsynelatende enkle overflaten var for det første omhyggelig bearbeidet – og den hadde sprekker man kunne ramle ned i: Da havnet man i dyp som rommet ettertenksomhet, rommet sorg … Kanskje kan man si at motivkretsen er problematikken rundt identitet, sammenheng, samvær, fravær. (Men kanskje er dette en litt anstrengt magistral vaskeseddel eller leseanvisning.)
En beat som pulserer gjennom hele hans verk
– Han har inspirert, irritert og influert, og ingen poet i samtiden har vel nådd så bredt ut, sa juryleder Per Qvale (t.v.) om Jan Erik Vold. Prisen til minne om Thorleif Dahl består av en bronsefole av Per Hurum og 100 000 kroner.
Jan Erik Vold er altså ikke å sette i bås som en nyenkel eller konkret lyriker. Han er genreoverskridende. Han er en grenseoverskridende poet, og forbildene er en rik tradisjon av poeter. De har navn som Henrik Wergeland, Sigbjørn Obstfelder, Olaf Bull. Jeg gjentar: Wergeland! Og jeg gjentar fremfor alt: Olaf Bull! La meg nagle det fast, med ømhet!
Det kan virke som om prisvinnerens forfatterskap er høyst usammenhengende. Hans 10 første diktsamlinger utmerket seg – utmerket seg også – ved sin vesensforskjellighet. Dette ga kritikerne mye å tenke på. Det man i ettertid kan slå fast, er at den kluriga poeten hadde tilstrebet en systematisk forskjellighet. Bøkene er antitetiske, de er utforskende.
Det er nesten som Bob Dylan: Innimellom er han folkekjær, innimellom forkjetret, feinschmeckerne elsker ham, om han så breker, skurrer, er stakkato eller banal (Jeg snakker naturligvis nå om Bob Dylan!) Men i likhet med den nobelprisede trubadur har Jan Erik Vold en inciterende grunnrytme, en beat som pulserer gjennom hele hans verk. Denne grunnrytmen er ikke uten sammenheng med poetens kvalifiserte jazzinteresse. Så har han da også opptrådt med – og utgitt plater sammen med – Jan Garbarek, Chet Baker, Egil Kapstad og flere av jazzens størrelser.
Han har skrevet haiku-dikt også. Et av dem går slik:
”Svarttrosten.
Fuglenes Lester Young.”
Selv er han poesiens kvitrende, syngende måltrost, hagesanger, grønnfink, samt urovekkende kattugle og nøtteskrike!
«Loffestoff» og «ultkuruke»
Forfatterens språk favner vidt; det rommer jazzsjargong, den kjappe oslotonen, sleivete slang, og fornøyelige nyord (”loffestoff”, ”ultkuruke” m.m.). Det er et språk som freidig støter an mot noen opptrådte grenser, men som i sitt brede register likevel samles i et uklanderlig riksmål.
Det er da visstnok blitt 23 diktsamlinger. Og 11 essaysamlinger, en av dem heter treffende nok Entusiastiske essays (1975). Vold er en lidenskapelig skribent – og produktiv: samlingen er på 700 entusiastiske sider. Essaysamlingen Det norske syndromet (1980) er en sterkt kritisk behandling av norsk lyrikk og kritikk, men selv som refsende polemiker er Jan Erik Vold en redelig og samvittighetsfull kombattant. (Og hans lokalpolitiske engasjement viser seg ofte å være et riksanliggende.)
I 2016 kom en betimelig oppfriskning med essaysamlingen, eller oppsamlingen, Kánon/Kannon/Kanón, som nå når mange nye lesere med sin entusiasme. Ja, han er uforbederlig lekende – men også lekende lærd. I 1991 ble han statsstipendiat, i 2000 ble han æresdoktor ved Universitetet i Oslo.
Til hans foreløpig rundt 70 utgivelser teller også et dusin gjendiktninger, og omtrent like mange forfatterbiografier, samt 25 antologier over andre forfatterskap, foruten noen prosabøker og et par hørespill. Og 20 plateutgivelser. Han er utgitt på tysk, dansk, svensk, kroatisk, koreansk, fransk, italiensk, spansk og engelsk. (Når det gjelder korrekte tall for alskens utgivelser og annen publisering, er nok statistikeren Vold, også kjent som mannen med petimeterstaven, den rette å spørre.)
Har fått andre frem i lyset
Med empati og temperament har Jan Erik Vold formidlet en rekke andre forfatterskap og skjebner, mener Akademiets jury.
Gjennom alle år har man iakttatt hvordan denne forfatteren har vært talsmann for andre forfattere, ukjente eller miskjente stemmer. Med empati og temperament har Jan Erik Vold formidlet en rekke andre forfatterskap og skjebner. Han har skrevet om Gunvor Hofmo, Ruth Maier, Olav H. Hauge, Tarjei Vesaas, Sverre Udnæs, Gunnar Larsen, og utgitt Ernst Orvils og Gunvor Hofmos samlede dikt. Han har oversatt henholdsvis gjendiktet Samuel Beckett, Tomas Tranströmer, Frank O’Hara, Wallace Stevens, Bob Dylan, William Carlos Williams, Robert Creeley og Cornelis Vreeswijk. I år kom en ny oversettelse av Richard Brautigan.
Til overmål har han mellom alle andre gjøremål redigert og utgitt sakset avisstoff i den årlige blekka Voldposten, som tilstilles venner og andre fortjente. Ja, allerede i gymnasieårene på Fagerborg fant preseteristen tid til å utgi en stensilavis. Siden ble han en sentral medarbeider i de litterære tidsskriftene Profil (1966–68), Vinduet (1970–74) og Basar (1975–81).
Hva har Jan Erik Vold ikke gjort? Si det – vi fant ingenting ugjort. Han har inspirert, irritert og influert sitt lesende og skrivende publikum – det er neppe noen annen samtidspoet som har generert så mange andre tekster. Og ingen poet i samtiden har vel nådd så bredt ut. Vi syntes det var på tide at Akademiet viser at vi verdsetter dette. Det er med glede vi overrekker Jan Erik Vold Det Norske Akademis Pris til minne om Thorleif Dahl.
Vi gratulerer!