Språket er som en fryseboks der tidligere tiders kjønnsrolletenkning konserveres, sier forfatter og språkforsker Helene Uri. Nå har hun har fylt en hel bok med eksempler.
«Mora di jobber ikke her!» står det på ark klistret opp på utallige abeidsplasskjøkken. Fremdeles er det altså en naturgitt forbindelse mellom kvinner og husarbeid, sier Helene Uri om et av eksemplene. (Foto: Astrid Snipsøyr/Gyldendal)
Under lanseringen av «Hvem sa hva?» med undertittelen «Kvinner, menn og kjønn» fortalte Helene Uri at hun har samlet stoff til boken siden 2007. Da begynte hun å klippe ut artikler og ta notater som ble lagt i en mappe.
– Vi lever i verdens kanskje mest likestilte land og tror at kjønnene blir behandlet likt, men jo mer jeg dykket ned i språket, desto mer overrasket ble jeg over hvor sexistiske vi er i 2018, sa forfatteren (som påpekte at hun typisk nok gjerne blir omtalt nettopp som «kvinnelig forfatter», mens en mann bare er forfatter, ikke «mannlig forfatter»).
– Det at språket fortsatt er så preget av eldre tiders mannsdominans, tror jeg gjør noe med oss. Holdninger skaper ord, og ord skaper holdninger. Jeg vil at vi skal bli mer bevisst dette, for det er viktig, sa Helene Uri.
Baller i vrangstrupen
I «Hvem sa hva?» påpeker hun hvordan språket speiler virkeligheten, men også hvordan det former den. Boken tar opp to hovedspørsmål: Det ene er om menn og kvinner bruker forskjellige språk, det andre handler om hvordan kvinner og menn omtales forskjellig.
Hun nevner eksempler i fleng på hvordan faste uttrykk knytter noe negativt til hunkjønn og noe positivt til hankjønn:
- Han sutrer som ei jente.
- Hun har hår på brøstet.
- Han kjører som ei kjerring.
- Nå må hun manne seg opp.
Et av uttrykkene Uri får i vrangstrupen, er «å ha baller», altså som tegn på mot. – Ville man si «du er så modig, du har guttetiss» til en jente? poengterte Uri. Hun synes det er rart at vi ikke reagerer sterkere på slik kjønnsdiskriminerende språkbruk, når vi ellers er blitt flinke til å unngå etnisk diskriminerende ord. – Hvis jeg for eksempel hadde sagt «denne boken, særlig litteraturlisten, har vært et skikkelig ‘negerarbeid’», da hadde folk reagert, sa Uri.
Jomfruhinnen en bløff
Et annet ord Uri synes er klar for den språkhistoriske skraphaugen, er «jomfruhinne». – Jeg trodde lenge det faktisk var en hinne, men vi blir lurt, for det er bare en hudfold. Ordet «jomfruhinne» får folk til å tro at det er mulig å se om en kvinne har hatt samleie, noe man ikke kan. Derfor er ordet «skjedekrans» å foretrekke, sa Uri, som nevnte dette som et av mange eksempler på ord som gjenspeiler trangen til kontroll av kvinners seksualitet.
«Jeg er kvinne og dermed kvinneaktig, formoder jeg, så jeg slår spent opp hva kvinneaktig betyr, og får mitt pass pass påskrevet: «som minner om en svak, redd kvinne; (ofte:) bløtaktig, umandig.» – Sitat fra boken
Hvordan de to kjønnene snakker til dels forskjellige språk, vil alle kunne nikke gjenkjennende til. «Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus» som det het i tittelen på en selvhjelpsbok fra 90-tallet. Men det overraskende i «Hvem sa hva?» er hvor dypt forskjellene stikker og hvor sterkt språket er bundet til gamle kjønnsoppfatninger. Hvorfor har vi for eksempel ingen mannlig variant av «skravlekjerring»?
– Enhver kvinne har opplevd å få en radio av en bordkavaler som holder det gående gjennom hele middagen, sa Uri og satte på spissen typiske trekk ved kommunikasjonen mellom kjønnene: bastante menn og nølende kvinner. «Det er nok sånn» er en feminin uttrykksmåte; «Sånn er det» er maskulint.
Språkforskere på 70-tallet tolket dette som at kvinner er mer sosialt usikre, men ifølge Uri er en like rimelig forklaring at kvinner bruker oftere fyllord for å gjøre samtalen mer smidig og å oppmuntre samtalepartneren. Det er typisk for kvinner å ha en mer involverende og engasjerende samtalestil. Men det er ikke sort-hvitt. – Fredrik Skavland er flink til å bruke en slik involverende og lyttende snakkestil typisk for kvinnespråk, mente Uri.
Enda så talefør og scenevant forfatteren er, var det én sosial ting hun innrømmet at hun skyr: å fortelle vitser. – Det er jeg ikke noe god til. Og siden jeg aldri gjør det, får jeg ingen trening, sa Uri under lanseringssamtalen med psykolog Peder Kjøs. Han skrøt som forventet av boken hennes – «den ruller av gårde som et søtt lite, rosa lokomotiv», som han sa. Men den «provokasjonen» bet ikke Uri på.