Samfunnet er taperen om universitetene og høgskolene ikke takler balansegangen mellom norsk og engelsk, skriver Språkrådets direktør Åse Wetås i dette innlegget.
Norske masteroppgaver skrevet på engelsk steg fra en andel på 9 prosent i 1986 til 43 prosent i 2016, påpeker Åse Wetås. (Foto: Moment Studio)
Akademia må vise at de tar bekymringen for norsk fagspråk på alvor når debatten dukker opp med jevne mellomrom, slik den blant annet har gjort i form av flere innlegg i Morgenbladet og andre medier i sommer. I Dagsnytt atten tidligere denne måneden virker prorektor ved Universitetet i Oslo foruroligende lite bekymret, og hun bruker Språkrådet og vårt arbeid som sannhetsvitne for at situasjonen er under kontroll. Det beroliger ikke oss.
Språkrådet arbeider for at norsk skal eksistere side om side med engelsk i akademia. Selv om ansvaret for å utvikle og vedlikeholde norsk fagspråk på alle fagområder er nedfelt i universitets- og høyskoleloven, viser det seg at institusjonene prioriterer dette arbeidet altfor lavt.
Vi har derfor samarbeidet med erfarne universitetsfolk om å utvikle en konkret veiviser for gode språkvalg for studenter, forskere og administrativt ansatte. Denne veiviseren har institusjonene trykket til sitt bryst – også UiO – og det er vi glad for. Men vi vil ikke at den ender opp som en sovepute i en akademisk tornerosesøvn.
Utilstrekkelige retningslinjer
Frykten er ikke ubegrunnet. På overflaten kan det se ut som om ansvaret blir tatt: Tre fjerdedeler av institusjonene har fått på plass retningslinjer for en aktiv språkpolitikk, og mange av dem har hatt slike i flere år. Retningslinjene gir føringer som skal sørge for en god balanse mellom norsk og engelsk. Men selv om slike dokumenter er nødvendige, er de langt fra tilstrekkelige. Institusjonene må ikke få hvile på flotte språkdokumenter med ærgjerrige, men uforpliktende målsettinger og gjerrige bør-setninger. Vårt inntrykk er at retningslinjene oftest blir lagt i skrivebordsskuffer og knapt er kjent blant studenter og ansatte.
Debatten dreier seg ikke om hvorvidt akademia ønsker å ta et ansvar for norsk fagspråk. Universitets- og høyskoleloven slår fast at «universiteter og høyskoler har ansvar for vedlikehold og videreutvikling av norsk fagspråk». Norsk skal også være hovedspråket i undervisningen, spesielt på lavere nivå, ifølge sektoren selv.
Kunnskapen er internasjonal, og bruk av engelsk og andre fremmedspråk for å gjøre forskningen tilgjengelig for fagfeller er selvsagt viktig. Samtidig har akademia et ansvar for å formidle forskningsbasert kunnskap til det norske samfunnet og ikke minst utdanne studenter som skal arbeide i Norge. Da må også norsk fagspråk ha en sterk posisjon i akademia.
Norsk språk på vikende front
På en del studier møter studentene pensum der alt er på engelsk, allerede fra det første året. Det er uheldig. Studentene bør møte mer engelsk gradvis utover i utdanningsløpet, slik at balansen mellom norsk og engelsk fagspråk blir god, og slik at studentene kan bruke fagkunnskapen sin på begge språkene.
En ny undersøkelse fra Nifu viser en tydelig tendens til at norsk er på vikende front som akademisk språk, samtidig som de aller fleste studentene begynner å arbeide i et norsk arbeidsliv:
• 94 prosent av masterstudentene går ut i norsk arbeidsliv.
• Av de få som reiser utenlands for å arbeide, vender fire av fem tilbake til Norge etter kort tid.
• Emner med all undervisning på engelsk økte fra 8,9 prosent i 2007 til 19,6 prosent i 2016.
• Bare 10 prosent av studentene er internasjonale.
• Masteroppgaver skrevet på engelsk steg fra en andel på 9 prosent i 1986 til 43 prosent i 2016.
Samtidig viser tall fra NHOs kompetansebarometer at høy kompetanse i norsk er svært viktig når arbeidsgivere skal rekruttere medarbeidere. Faktisk blir ferdigheter i norsk språk rangert som aller viktigst, sammen med praktisk erfaring og samarbeidsevner. Det er bakvendt om arbeidslivet skal ha ansvaret for å lære nyutdannede kandidater norsk fagspråk og god norskspråklig formuleringsevne.
Svikter norsk fagspråk
Det er også uheldig – og kanskje symptomatisk – at språk ikke blir nevnt i det hele tatt i de overordnede strategiene til institusjonene. Man skulle tro at internasjonalisering, et av de viktigste temaene i strategiene, ville ta opp forholdet mellom norsk og engelsk fagspråk. Det blir ikke gjort, og det virker pussig.
Vi savner at akademia tar ansvaret på alvor. Vitenskapelig ansatte, uavhengig av hvor de kommer fra, må kunne norsk på et visst nivå for å kunne undervise og veilede studenter og for å kunne delta i faglig-administrative oppgaver ved institusjonene. Akademia må legge ordentlig til rette for og kreve at det skjer. Det er å ta ansvar. Å sørge for og å kreve at studentene utvikler språklige ferdigheter, er også å ta ansvar.
Alt dette er først og fremst et ledelsesansvar. Vi utfordrer derfor rektoratene til å ta et steg lenger og fylle lovparagrafen om norsk fagspråk med reelt innhold. Det er ikke slik at institusjonene kan hvile seg i form mens Språkrådet ordner det praktiske.
(Gjengitt med tillatelse. Innlegget har tidligere stått på trykk i Morgenbladet 24. august 2018)