Fyllord kan ha en naturlig funksjon, men de stikker seg uheldig ut hvis man overdriver bruken.
Spørsmål: Jeg har en venn som sier «på en måte» veldig ofte. Han kan for eksempel si: «Jeg kan på en måte tenke meg at det på en måte er vanskelig å på en måte få dem til å forstå det, det blir på en måte litt rart.» Jeg har konfrontert ham om dette. Han tok det med fatning, men virket overrasket. Han er nok ikke klar over hvor ofte han sier det.
På hvilken måte skal han på en måte klare å slutte med det, på en måte? Finnes det noen gode avvenningsteknikker?
Svar: Det er prisverdig at du benytter anledningen til å forbedre medmennesker som har den uvanen. De er mange, så jeg tror ikke at selv en hel misjonsbevegelse ville nytte, men hvis hver og én virker i sin lille krets, må det vel ha virkning. Det er muligens skrevet noe om emnet av talespråksforskere; jeg kan bare si hva jeg tror og mener.
Som terapi vet jeg altså ikke mer å anbefale enn den du driver. Har du mulighet til å gjøre lydopptak av ham/henne, vil det formodentlig
virke ekstra godt. En av mine lærere på studentfaglinjen ved Oslo Handelsgymnasium i 1955 hadde for vane å snakke hele timen. Ingen ble hørt i leksen, og karakterer ble gitt ut fra skriftlige prøver. I sine enetaler la han inn mengder med «altså», uttalt «esså» med knapt hørbar e. Det var så påfallende at vi av og til – stygge som vi var – talte opp hvor mange ganger det skjedde i løpet av en skoletime. Vi brukte den vanlige metoden, satte fire loddrette streker og én tversover og fikk altså enheter på fem, som lett kunne summeres ved timens slutt. Det dreide seg oftest om mellom 50 og 100.
Snakker fortere enn de tenker
Det er åpenbart at folk snakker betydelig fortere i dag enn for et par generasjoner siden. Mest merkbart er det når de snakker offentlig, altså sier noe i en debatt eller et intervju i et etermedium. Det er dessuten åpenbart at mange snakker fortere enn de tenker, og de trenger pauser (som de tar seg ganske fritt og ikke alltid ved setningsskille eller ellers hvor det bør være en liten stans). Så synes de vel at pausen bør fylles med et eller annet.
Les også: Trenger vi småord som da, altså, vel, visst og jo?
For å ta dette først: troen på at pauser alltid må fylles, at alltid et eller annet må lyde. Mest typisk viser det seg i radio og fjernsyn. Når et program er slutt, går det ikke et sekund før man smeller i med noe uvedkommende musikk eller annen lyd, eller helst annonserer neste program. Vi må ikke få et øyeblikks ro. At et program i radio og fjernsyn kan være av en karakter som krever noen sekunders stillhet etterpå, faller ikke noen inn, hverken på Marienlyst eller andre steder. Av samme type er bakgrunnslydene når f.eks. et program annonseres eller når de viktigste dagsrevyinnslagene nevnes innledningsvis. I noen tilfeller er forstyrrelsene så sterke at det er vanskelig å oppfatte hva som sies. Kanskje er det ikke meningen at vi skal oppfatte det – bare bli nysgjerrige på det. Jeg vet det ikke, men jeg tror det er påvirkning fra utlandet, fra radio og fjernsyn hvor kanalene i hektisk konkurranse sender døgnet rundt, hvor påtrengende reklameannonsering preger hverdagen, avbryter programmene og hvor opplesere selv i ordinære nyhetssendinger synes de må snakke som om de refererer en spennende fotballkamp e.l. Altså: Det må stadig høres noe. Ikke et sekunds stillhet. Videre! Videre!
Frykten for pauser
Pausefyllet er av en annen karakter, for så vidt som den talende produserer det selv, men det springer ut av samme behov for å la seg høre – at det alltid må være noe lyd. Ikke et sekunds stillhet. Det vanligste fyllet er en æ-lyd. Den kan være lang og sterk og automatisk og lyde som om den var bestemt og betydningsfull; man setter altså i med en kraftig ææææ når man er kommet til punktum eller en tilsvarende pause. Eller æ-en kan være kortere og lydsvak og opptre både mellom og inne i ord, f.eks. når en nyhetsreporter sier «strids æ vognene» og regjernings æ styrkene». Enkelte har gjort dette til en vane, og det skjer selv om ikke talen er spesielt rask. Noen intervjuobjekter kan tydeligvis ikke begynne en setning uten en kort æ-lyd. Så vidt jeg har observert, knyttes æ-lyden særlig lett til konjunksjoner (setningsinnledende ord), hvor jo en forberedende pause ofte er nødvendig. Altså f.eks. «men-ææææ», «at-ææææ», og-æææ». En med bedre rede på saken kan sikkert si om noen av disse æ-typene er en påvirkning fra angloamerikansk taleskikk. Det skulle ikke forundre meg om så var tilfellet.
Opprinnelig funksjon blir borte
Til slutt «ditt tilfelle». Den opprinnelige forklaringen» er nok at tempoet er høyere enn det som tankevirksomheten klarer å følge med på; de som har vanen, sier jo ikke «på en måte», men «pmåte», men noen tar seg riktignok tid til å si «pmåteeeee» eller «pmåtæææææ» Noen bruker som nevnt «altså», uttalt «esså». Noen engelsktalende (især når de ikke kan språket godt nok eller er usikre på hva de skal si eller mene) bruker «I mean». Opprinnelig kan alle disse uttrykkene ha vært brukt til å modifisere utsagnet, altså til å vise at man ikke uttaler seg bestemt eller autoritativt eller at man i farten ikke har funnet det rette ord for tanken, men brukt slik som mange nå bruker det av vane, betyr det ingenting.
Familie og nære venner kan man godt gjøre oppmerksom på uvanen, slik du har gjort, og oppfordre til å snakke roligere. Man får ta det pent, kanskje be vedkommende lytte oppmerksomt på andre som har samme uvane? «Pmåte» er visstnok mest utbredt blant unge og yngre; de bør tåle å få råd om slikt, også av en skolelærer.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
(Illustrasjon: Fotolia.com/Stig Michaelsen)
ARKIVERT UNDER: Ord og uttrykk: bruk, betydning og etymologi