Spørsmål:

Hei, min kjæreste er amerikaner og jeg har derfor begynt å få mange spørsmål om norsk uttalelse jeg ikke kan svare på.

Vi lurer på hvorfor vi sier «sverije» og ikke «Sverige», siden vi sier «Norge» med uttalt g?

En mulig forklaring jeg prøvde meg på var at vi sier Sverige lik svenskene av gammel vane. Men siden svenskene sier «Nårje» og er med andre ord konsekvente i bruken av ‘je’ for ‘ge’ lyd, så begynner jeg å lure på om det er vi som har endret uttalelse over tid?

Håper dere har noen innspill, på forhånd takk.

Svar:

Takk for spørsmål. Jeg velger å svare kort og i tillegg henvise deg til Store Norske Leksikon (Kunnskapsforlaget). Har du adgang til papirutgaven (2006-07), finner du en grei fremstilling på side 214 i bind 11. Går du til nettutgaven av leksikonet, vil du antagelig finne det samme i innledningen til den store Norge-artikkelen.

Mitt korte svar er følgende: En uttale som skulle følge vanlig lydutvikling i skandinavisk, ville ha gitt uttaleformene [sværje] og [nårje]. SVERIGE kommer av Svea rike (svearnes rike) og NORGE sannsynligvis av Nordrvegr (veien, seilleden mot nord). Lydutviklingen har altså i SVERIGE gitt stemthet (k > g) og derpå palatalisering (g > j), og i NORGE palatalisering (g > j) og bortfall av en del lyder.

Den standardiserte uttalen av NORGE med g kan betraktes som en skriftuttale, og krigen 1940-45 bidro til å befeste den. Uttalen [nårge] med tonem 2 (som i BORGE og DORGE) har vel nå fortrengt de fleste dialektale uttaleformer. Men tonem 1 (som i TORGET og SVERIGE) lever her og der i østnorsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!
Jeg har blitt opplært til å legge til -es på ord som ender på -s med apostrof. At for eksempel Moses’ stav uttales Moseses stav. Men så har jeg andre venner som hevder at dette ikke er riktig
De hevder at Moses’ stav skal uttales som det står. Hva er korrekt?

Håper dere kan gi meg et godt svar på dette, siden jeg har søkt side opp og side ned på Google uten at det har resultert i noe som helst.
Svar:

At du spør om Moses, er litt spesielt, for det er et navn hvor genitiven tradisjonelt ikke markeres med -s, men med en fremmed form, nemlig Mose, altså «Mose stav». Det er den formen du har i «mosebok». Andre ord med fremmed genitiv er Jesu (av Jesus) og Pauli (av Paulus), sjeldnere Petri (av Petrus). Formen Mose er nok nå like sjelden som Petri.

Man kan jo forstå behovet for et eller annet når både navnet ender på -s og følgende ord begynner med en s-, men «Moseses» må vi sterkt fraråde. Den formen vil virke komisk.
Skriv Moses’ i genitiv og uttal det «moses»! Det vil bli forstått, akkurat som Johannes’ åpenbaring.

Også Paulus og Petrus hører man med uforandret form i genitiv, unntatt i faste uttrykk. I Oslo har kirken ved Birkelunden hett «Paulus kirke» så lenge jeg kan huske, og den har vært skrevet uten apostrof. Og likedan med Petrus kirke inntil den ble omdøpt til Sofienberg kirke.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Finnes det kun én korrekt måte å uttale et ord på? Slik at eventuelle dialektuttalelser bare er vanlige, men gale, måter å uttale ordet på. Dvs. finnes det eksplisitte uttaleregler i norge med tanke på dialekter?

Et konkret eksempel kan være «fotball», der Bergensere og østlendinger legger trykket på ulike steder i ordet. Fot(t)ball vs fo(o)tball.

Svar:

Takk for spørsmålet; det kunne sies mye om det, altså om det vide eller utflytende korrekthetsbegrepet i norsk uttale.
Her er noen korte svar og synspunkter med FOTBALL som utgangspunkt:

1. Standarduttalen
Da ordet FOTBALL var nytt i norsk, ble det til å begynne med uttalt «futtbål» og «futtball» – med tonem 1 (dvs. ordmelodi som i «bønder»). Ordet kom fra engelsk, som du ser. I første utgave av Norsk uttaleordbok (1910) står ikke ordet, men i annen utgave (1925) står det med uttalen «fot`ball» – dvs. med kort o-lyd og med tonem 2 (ordmelodi som i «bønner»). Dette må fortsatt anses som standarduttale, dvs. den uttalen som man bør tilstrebe når man leser høyt eller snakker i et offentlig medium.
I tredje utgave av Norsk uttaleordbok (1969) står ordet med hele tre uttaler: med kort o-lyd, enten med tonem 1 eller tonem 2, og med lang o-lyd og tonem 2. Uttalen med kort o-lyd og tonem 1 høres sjelden i dag, og vi kan trygt se bort fra den. Uttalen med lang o-lyd (fo:tball) er nok satt inn i ordboken for å imøtekomme folk på Sørlandet, Sørvestlandet og Vestlandet, som har lang vokal i dette ordet. I østnorsk er o-lyden stadig kort (selv om andre sammensetninger med FOT- har lang o: FOTAVTRYKK, FOTTØY o.fl.).

2. Dialektuttalen
Konsonantene T og B i kontakt med hverandre er ikke alltid så lette å uttale i full fart. I østnorske dialekter utviklet «fotball» seg til «foppall» (med tonem 1 eller tonem 2).
På Sørlandet og Sørvestlandet sier man jo ikke «fot», men «fod», og vokalene er gjerne noe lengre enn i østnorsk, så der er ordet «fodball» blitt til «foball» eller «fopall» med lang o og tonem 2.

Snakker man østnorsk dialekt, er «foppall» mange steder en genuin og korrekt form – altså i vedkommende dialekt. På samme måte er «foball» eller «fopall» med lang o-lyd korrekt i dialektene i sør og sørvest. Men naturligvis burde ikke dialektformer kunne brukes uhemmet i etermediene slik tilfellet ofte er i Norge. Østnorsktalende referenter bør si «fotball» (slik uttaleordboken 1925 angir), og det gjør de. Men enkelte som refererer fra Kristiansand, Sandnes eller Stavanger, har tydeligvis tungt for å si annet enn «foball» eller «fopall». Når de snakker til hele landet, burde de stramme seg såpass opp at de iallfall får med seg en d-lyd etter o-lyden. Noen t-lyd kan vi ikke vente fra den kanten av landet. – Tilsvarende bør bergensere uttale ordet med t-lyd.

– – –

I Norge står ikke standarduttalen like sterkt som den gjør i andre kulturnasjoner. Man lærer ikke standardisert talespråk på skolen; man lærer knapt nok noe om det, enda man nødvendigvis kommer i berøring med det under leseopplæringen og ved høytlesning. Lærerne er pålagt å vise respekt for det språk elevene har hjemmefra, hvordan nå dette er. De som kommer fra dialekttalende familier, men som etter hvert tilegner seg et standardisert talespråk, lærer det av omgivelsene i videste forstand (omgangskretsen, arbeidskollegene, mediene, skriftspråket), og den østnorske formen av standardnorsk er en høyst merkbar påvirkningsfaktor. Derfor vil nok «fotball» med kort o-lyd og tonem 2 bli oppfattet som den korrekte uttalen og andre uttaler som avvikende og til dels som mindre korrekte.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

I en artikkel i lingvistikk, som er pensum på Norsk som andrespråk,
skriver Bente Ailin Svendsen at verbet «spiller» har tonem 2 i
østnorsk. Jeg er født og oppvokst i Oslo og har alltid hatt tonem 1
i «spiller», – tonem 2 i «å spille» og tonem 1 i «spiller», på
samme måte som med «skriver» og «spiser». Hva mener Riksmålsforbundet?

Svar:

Også jeg er oppvokst i Oslo og har som du tonem 1. Det andre tonemet har jeg selvsagt hørt, både av Oslo-folk og utenbysfolk, og «egentlig» er det jo det det skal være (svakt verb med to stavelser i presens i eldre språk). Jeg kan ikke forklare dette.

Ved et annet verb kan det forklares, nemlig ved MALE. I betydningen «påføre maling» har det tonem 1, iallfall i Oslo, og burde hatt tonem 2, svakt som det er. Det må skyldes påvirkning fra det andre verbet MALE («knuse korn») som er et gammelt sterkt verb med enstavelses presensform (mel). Det gir MALER med tonem 1.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Finnes det uttaleregler som tilsier at ordene fengsel skal uttales fengsjel, Østfoldbyen Sarpsborg uttales Sasjpårr, slik mange NRK-medarbeidere uttaler det.

Er det stum g i Tønspærr, Kångspærr, Solbær (Erna) og Stoltenbær?
Verst er det at Liv Signe Navasjete og Jonas Ga Sjtøre er med i Stoltenbæsj regjering.

Svar:

Uttalereglene er ikke faste som reglene for skriftspråk; i Norge er det ingen offisiell normering av uttale. Det man har å rette seg etter, er uttaleordbøkene, hvor redaktørene ofte må velge mellom en normaluttale og en mer dialektal. Av ordene du nevner, står følgende i Norsk uttaleordbok (1969):

Kongsberg [kångsbær(g)], Sarpsborg [sarpsbår(g)], Tønsberg [tønsbær(g)] – altså uttale både med og uten g, og ellers som det skrives.
Fengsel står bare med -s-, men forbindelsen sl- i fremlyd (først i ordene) er nevnt i innledningen: Tegnet foran sj-lyden er «ikke brukt til å markere den uttale av S som østnorsk gjennomgående har for L i ord som SLIK, SLEM, SLATTUM».

Norsk stadnamnleksikon (3. utgave 1990) oppfører Kongsberg [kångsbær], Sarpsborg «vanleg i folkemålet [særp] elles òg [sarsbårr]» (altså sasj-), Tønsberg [tønsbær] – dvs. -b- i alle, og ikke -p-.

Det er lenge siden det stod i NRKs språkregler at man skulle søke støtte i uttaleordbøker. Om navn står det i de någjeldende språkreglene at «Person- og stedsnavn, tall og tegn skal skrives og uttales i samsvar med regler råd godkjent av Språkrådet». Når det gjelder navn, er dette nokså tøvete. Språkrådet har aldri «godkjent» noen uttale av den slags navn du nevner, og det har generelt kviet seg for å si at én uttale er å foretrekke. Det nåværende regime i NRK har latt slike ting flyte, og vi får håpe at den nye sjefen som snart tiltrer, har et annet syn enn den avtroppende (og at han gjør sitt syn gjeldende).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei

Er havnet i en diskusjon angående ordet forlover ( i forbindelse med et bryllup). Personlig mener jeg at det uttales med trykk på første stavelse, ikke siste. Det samme med ordet fornem. Er jeg helt på bærtur eller …..

Svar

Sannelig sier jeg deg: På bærtur er du ikke. Tvert om. Du er – det er nå min teori, om jeg må være så fri – en av de herlige sekretærer som skolene skulle hatt mange flere av, sekretærer som interesserer seg for det korrekte språk og som ikke viker tilbake for å holde yngre lærere i språkørene når det er på sin plass.

Ordet FORLOVER er dannet av substantivet FORLØFTE (eg. «løfte som gis på forhånd»). En FORLOVER er da en som avgir et løfte eller en erklæring på forhånd. Enten er det en kausjonist eller – som i ditt tilfelle – en som før bryllupet erklærer at en ekteskapskandidat tilfredsstiller de fornødne krav. Selvsagt blander folk uttalen sammen med uttalen av verbet FORLOVE. Det er ikke det minste rart, med tanke på de titusener av substantiver på -ER som er dannet av verb – nomina agentis kalles de. Men i realiteten har ordet med bryllupet og ikke med forlovelsen å gjøre. Det kan for så vidt være huskeregel nok, men i tillegg kan du ha følgende som rettesnorer:

1. Når FOR- betyr «forhånds-«, har det trykk. (FORPRØVE, FORVARSEL o.fl.) 2. Når FOR- kommer av det tyske VOR-, har det som regel trykk; kommer det av det tyske VER-, har det som regel ikke trykk. Dermed har jeg svart på spørsmål nr. 2. Ordet heter VORNEHM på tysk. At noen uttaler FORNEM med trykk på annen stavelse, kan komme av at man stimuleres rytmisk til det i uttrykket FIN OG FORNEM, eller det kan være at man rett og slett synes det lyder finere – mere fornemt.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Kanskje litt sjelden å spørre om egennavns uttale, men dette har «plaget» meg i alle de årene jeg hadde min arbeidsdag i Biskop Gunnerus’ gate. Det virker naturlig for meg å uttale navnet med trykk på de to «n»-ene. Men ved henvendelse til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (som han startet) mener de at navnet skal uttales «Gunérus». Det er jo noen år siden salig Gunnerus forlot oss og kanskje hadde man andre uttaleregler i hans tid, men jeg har min tvil. Redaktør Hanseid i Aftenposten sa Gunnerus med trykk på «n»-ene og han hadde jobbet en del med personen.
Finnes det et fasitsvar?

Svar:

Navnet Gunnerus skal ha trykk på E. I fremmede navn og i fremmedord kan man ikke anvende norske uttaleregler. Både BALLETT og GALOPP har trykk på annen stavelse, og antall L-er betyr ingenting.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg lurer på hvordan man uttaler ordet sedvane, som i sedvanerett. Er det «seddvane» eller «seedvane»? Usikker på hvor mye til hjelp de to alternativene er, men om dere på annen måte kan hjelpe meg med ordet hadde det vært fint.

Svar:

E-lyden i SEDVANE er trykksterk og lang, likesom i enkeltordet SED (skikk). Men i SEDVANLIG ligger trykket på annen stavelse (A ). I slike tilfeller blir stavelsen foran ofte kort  eller iallfall kortere enn i grunnordet (SEDVANE).

Hadde trykket ligget på E også i SEDVANLIG, ville E-lyden ha vært lang også der.

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Er det riktig at ordet peanøtter uttales med e som i, altså: pianøtter? finnes det i så fall flere ord på norsk hvor dette skjer?

Svar:

De som er vel hjemme i engelsk, vil muligens uttale PEANØTT “pinøtt”, kanskje ut fra kjennskap til uttrykket PEANUTS (bagateller, bare blåbær). Den tradisjonelle norske uttalen av PEANØTT er “pianøtt”.
Forbindelsen EA i engelsk uttales dels “e” som i HEAD, dels “i” som i BEAN. Stort sett er det vel vokallengden som avgjør. Når vi låner ord fra engelsk, følger vi stort sett det mønsteret. Eksempler fra de senere år er DEAL (avtale, handel), som uttales “dil”, og DEADLINE (grense, frist), som uttales “deddlain”. Uttalen “ia” av EA er nok begrenset til PEANØTT.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Værdamene i tv2 har sin egen måte å snakke på. De legger trykk på prepososjonen i en setning som følger: Det kommer regn på kysten. For meg høres det så absurd ut at jeg ikke kan høre på det lenger, så jeg velger å se været på internett. Kan dere fortelle meg reglene for dette ? Jeg har min oppfatning, men den kan være feilaktig. Kjenner nesten ikke igjen mitt eget språk, så jeg har i noen år sett mest på engelsk TV og i mange år har jeg kun lest bøker på engelsk fordi jeg kan nyte språket når jeg leser.

Svar:

Værdamer i TV2 er ikke alene om dette. Det er vanlig feil hos folk som ikke kan lese, at de legger trykk på ord som ikke skal ha det, oftest på (hjelpe)verb og preposisjoner. Jeg går ut fra at TV2-damene snakker fritt og ikke leser (men man kan aldri vite; de kan ha noe på en bakvegg som vi ikke ser). Men hvis de altså snakker fritt og legger trykk på preposisjonene, da står det dårlig til.

 

Jeg vil imidlertid tro at det du hører, er at de forlenger preposisjonen, uten å gi den ekstra trykk, f.eks. IIIIIII NORD-NORGE VIL TEMPERATUREN STIGE NOE. PÅÅÅÅÅÅÅ KYSTEN BLIR DET LITEN KULING FRA NORD o.l. I disse setningene er det ikke tvil om at trykket ligger på henholdsvis NORD- og KYST-, men opptakten til den trykksterke stavelsen gjøres altså lengre enn den skal være. Jeg vil dessuten tro at fenomenet er vanligst når preposisjonen står fremst i setningen.

 

Vi kan en sjelden gang høre det samme hos en for øvrig utmerket dagsrevykvinne i NRK. Det er den eneste lille uvanen hun har, og jeg har ikke vært inne på å gå over til internett eller BBC

 

I NRKs veiledning står det noe om at man skal lese en tekst på samme måten som man ville fremsi den uten skrevet forelegg. Det viser seg å være vanskelig for mange, og noen lærer det aldri.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu