Spørsmål:

Hei,

Er det riktig å skrive » da hun var gått, var det ingen igjen i lokalet » eller » da hun var gått, var det igjen ingen i lokalet.

Jeg tror at i en leddsetning må adverb komme rett etter subjekt og deretter pronomen men jeg er ikke helt sikkert.

Jeg vil rose dere! Denne nettsiden har vært ekstra god hjelpe for meg som lærer norsk.

Svar:

Den første versjonen er riktig, den andre gal.

Det som forvirrer deg, er nok at du tror setningen “var det . . .” er en leddsetning. Men det er en hovedsetning, og den kommer etter leddsetningen “Da hun var gått”. Når en hovedsetning kommer etter en leddsetning, bytter subjekt og verbal plass, f.eks.
“ALLE VAR overrasket over valgresultatet”.
Siden meningsmålingene viste at . . ., “VAR ALLE overrasket over valgresultatet”.
Slik er det også når et annet setningsledd enn subjektet kommer først i hovedsetningen: “Ut fra meningsmålingene VAR ALLE overrasket over valgresultatet”. Som du vet er det akkurat på dette punkt en forskjell mellom engelsk på den ene siden og norsk, svensk, dansk og tysk på den andre siden. I engelsk bytter ikke subjekt og verbal plass.

Så kan det kanskje ha forvirret deg at din setning er bygget med foreløpig subjekt – DET. Men virkelig subjekt er fortsatt INGEN, og hovedsetningsregelen om ingenting mellom subjekt og verbal gjelder like fullt.

Håper dette var klargjørende.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Heter det, rent grammatisk sett, «Jeg er høyere enn du/han/hun» eller «Jeg er eldre enn deg/ham/henne»? Selv syns jeg det høres rart å si du/han/henne, men jeg hørte en regel som sa: Det personlige pronomen er et predikatsord og skal følgelig stå i nominativ. Her står det ikke i avhengighetsform, men er sidestilt med subjektet som sammenligningsledd.

Er dette rett? Isåfall: er dette utelukkende en riksmålsregel eller er den gjeldende også i bokmål?

Supert at dere har en slik språk(sprog?)- spalte forresten.

Svar:

Du kan betrakte saken på to måter:
1. Strengt logisk. ENN er en sammenligningskonjunksjon. Når du sammenligner noe som har kasusbøyning (og på norsk er det bare personlige pronomener som har det), så bør det personlige pronomenet ha den kasus som svarer til det du sammenligner med.
Han er eldre enn jeg – «jeg» sammenlignes med setningens subjekt «han» og må ha subjektets kasus (nominativ).
Han har snytt flere enn meg – «meg» sammenlignes med setningens objekt «flere» og må ha det vi på norsk kaller avhengighetsform.
Han har løyet for flere enn meg – samme resonnement.
Du kan betrakte «jeg» i setning nr. 1 som en forkortet setning: Han er eldre enn jeg er. Da er det opplagt at logikken taler for «jeg».
Som du hører, blir betydningen en annen hvis du setter «jeg» istedenfor «meg» i setning 2 og 3.
2. Ut fra språkfølelsen. Etter en preposisjon skal personlige pronomener alltid stå i avhengighetsform: til meg/deg/ham/henne/oss/dem, med meg/deg osv., for meg/deg osv. ENN i sammenligninger kommer et godt stykke uti setningen, og vi har en tendens til å oppfatte den som noe i retning av en preposisjon. Dette er et gammelt fenomen, og så vanlig at vi må godkjenne det som korrekt språk:
Han er eldre enn meg.
Slik er det i dansk og i riksmål/bokmål. I nynorsk regnes bare subjektsform som korrekt: Han er eldre enn eg.
I noen dialekter i Oslofjordområdet er denne «preposisjonsfølelsen» utvidet til å også å gjelde personlig pronomen etter OG. Det heter f.eks. ikke Per og jeg, men Per og meg, selv når forbindelsen er subjekt eller predikatsord.
Det som gjelder for sammenligninger med ENN, gjelder også for sammenligninger mer SOM:
Han er like gammel som jeg/meg.
Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, jeg har et spørsmål: hva er uttrykket for setninger som begynner med tidsadverbialer? Noen fortalte meg at det heter kanonisk rekkefølge, men jeg kunne ikke finne det uttrykket etterpå. Tusen takk!

Svar:

Det er altså feltanalyse og helsetninger (hovedsetninger) det dreier seg om; bare i slike setninger kan adverbialer stå i forfeltet.

Så vidt jeg vet, betyr ikke KANONISK REKKEFØLGE annet enn «riktig, normal, fast rekkefølge», og kanonisk rekkefølge skulle da være  b å d e  rekkefølgen SUBJEKT, VERBAL, UTFYLLINGER, f.eks. Vi har ingenting fore i morgen (utfyllingene her er objekt (ingenting) og tidsadverbial (i morgen)) o g  rekkefølgen (TIDS)ADVERBIAL, VERBAL, SUBJEKT: I morgen har vi ingenting fore.

 

Begge typer er faste.

 

Eksempelsetningen er enkel. Det finnes sikkert mer innviklede tilfeller – «mer komplekse strukturer», som det heter på fremmedordsk. Du bør forhøre deg mer «noen» om hvor vanlig uttrykket KANONISK REKKEFØLGE er. I mine ører lyder det noe fremmed.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!
Det er mange journalister som begynner nye setninger med ordet «som». Kan det være korrekt?

Svar:

Du tenker vel især på relativpronomenet SOM. I ordinær sakprosa er det ikke korrekt å begynne med det etter punktum og la relativsetningen stå alene, men journalister kan tillate seg ett og annet når de vil fremheve en setning eller et ledd. Vi må altså avfinne oss med at de en og annen gang skriver f.eks. “Mange kunder spør etter den svenske X-yoghurten. Som langt fra alle forretninger fører.” – Her er det tale om å gi innholdet i SOM-setningen noe større selvstendighet og vekt enn om det stod komma foran den. I tale ville man ta en liten pause foran dette SOM, og man kan si at punktumet markerer det.

Noe lignende kan vi se når SOM er sammenligningskonjunksjon: “Mange kunder spør etter den svenske X-yoghurten. Som om den skulle være bedre enn den norske Y-yoghurten.” – Også et enkelt setningsledd kan isoleres slik: “Mange kunder spør etter den svenske X-yoghurten. Som kosttillegg.”

M E N: Selv en hissig og skrikende journalist bør ikke bruke dette stilmiddelet mer enn én gang pr. dag, og kanskje ikke s å ofte heller. Det virker trettende.

Når SOM betyr “slik som”, kan det stå etter punktum (altså ved at leddsetningen kommer foran hovedsetningen): “Som man reder, så ligger man.” “Som vi nevnte i gårsdagens avis, blir avgjørelsen utsatt til etter sommerferien.” I utrop og forkortede setninger er det likedan: ”Som om det er noe å være stolt av!” “Som sagt, så gjort”.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva syns dere er riktig vedrørende unntak av subjekt /verb- regelen?
Eksempel: Søker herved på bibliotekarstilling ved…. vs. Jeg søker
herved på bibliotekarstilling ved…

«Jeg søker herved…» høres kanskje best ut, men er «Søker herved…» feil syntaks? Er ikke subjektet i denne sammenheng underforstått?

Svar:

En formell søknad bør ha fullstendige setninger, altså: «Jeg søker …» Uformelt kan du gjerne si: «Søker …» Syntaksen er riktig, men strengt tatt ufullstendig. Uansett sammenheng kan du stryke ‘herved’ hvis du synes det virker stivt.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Hei. Jeg holder på å bli gal her jeg sitter, for jeg står midt oppe i en problemstilling uten å finne svaret.

Det jeg lurer på er i hvilken tid verbet skal stå som kommer etter «har fått».

Her er noen eksempler (komme vs. kommet og gå vs. gått).

Enkelte har den siste tiden fått komme til orde i pressen.
Enkelte har den siste tiden fått kommet til orde i pressen.

Barna har fått gå fritt omkring fra de var to år gamle.
Barna har fått gått fritt omkring fra de var to år gamle.

At befolkningen er delt i dette spørsmålet – og at halvparten skriver feil – vitner følgende om:

Kombinasjonen «har fått komme» gir 7810 treff ved et Google-søk (kun .no-domener).
Kombinasjonen «har fått kommet» gir 8210 treff ved et Google-søk (kun .no-domener).

Kombinasjonen «har fått gå» gir 5640 treff ved et Google-søk (kun .no-domener).
Kombinasjonen «har fått gått» gir 6900 treff ved et Google-søk(kun .no-domener).

Kombinasjonen «har fått» virker på meg meget passiv, altså slik at jeg oppfatter subjektet i setningen som lite aktiv til selve handlingen. Derfor ser jeg at en god løsning kan være å skyte inn et «lov til å» i setningene, hvilket vil fjerne hele problemstillingen:

Enkelte har den siste tiden fått LOV TIL Å komme til orde i pressen.

Barna har fått LOV TIL Å gå fritt omkring fra de var to år gamle.

En mer aktiv form vil i mine øyne og ører bli:

Enkelte kom til orde i pressen.

Barna gikk fritt omkring fra de var to år gamle.

Men hvis man nå ikke skal finne nødløsninger for å unngå problemstillingen og spørsmålet, hva er da det korrekte svaret?

 

Svar:

Du er for god til å bli gal – og av en slik årsak! Det skal stå infinitiv etter «har fått»: har fått komme, har fått være med o.l.

Fenomenet som du har sett så mye av på Google, kalles attraksjon (tiltrekning, det at en bøyningsform øver tiltrekning på en annen form i nærheten, slik at denne forandres til noe galt). Fenomenet er vanligst i talespråk, men

husk i alminnelighet at på Google skriver gud og hvermann – især sistnevnte – og at korrektur er et ukjent begrep.

 

MEN: Akkurat det tilfellet du nevner (med FÅ) er litt spesielt.

FÅ + verb i infinitiv betyr «få lov til» – f.eks.: JEG FÅR IKKE STARTE BILEN.

FÅ + verb i  perfektum partisipp betyr «greie, makte, klare» – f.eks.: JEG FÅR IKKE STARTET BILEN.

Dette behersker de fleste når FÅ står i infinitiv, presens eller preteritum, men når det står i perfektum partisipp, kan noen hver komme i tvil. Både JEG HAR IKKE FÅTT STARTE BILEN («fått lov til») og JEG HAR IKKE FÅTT STARTET BILEN («greid») er korrekt – når form og betydning stemmer overens. Er man klok, unngår man sånne tilfeller og bruker et annet verb enn FÅ.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hva er det Dagbladet sier i denne overskriften?
«Disse bilene synes nordmenn er trendy»

Svar:

Jeg tror avisen får frem meningen – at “nordmenn” er setningens subjekt, og at det er de som “synes”.

Når man skal fremheve et annet setningsledd i en hovedsetning enn subjektet, er den vanligste oppskriften å sette det fremst, f.eks. “Disse bilene liker nordmenn.” Normal leddstilling med subjektet først: “Nordmenn liker disse bilene.” Det avhenger av de omgivende setningene hvilken form som er den beste.

I ditt eksempel er det mer komplisert. Vi må tenke oss utgangssetningen “Nordmenn synes at disse bilene er trendy”, altså en “storsetning” eller hva man nå vil kalle den – en liten hovedsetning (“Nordmenn synes”) pluss en at-bisetning, hvor “at” kan sløyfes. Det Dagbladet har gjort, er altså å flytte et ledd i at-setningen helt frem foran hovedsetningen. Det er dermed dannet en såkalt setningsknute, noe som er ganske vanlig i muntlig språk.

Jeg synes altså at det går an å gjøre det her, siden “disse bilene” ikke betegner personer og dermed ikke kan “synes”. Hadde det stått f.eks. “Disse kvinnene synes nordmenn er trendy”, ville jeg tatt frem rødblyanten.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Har man lov til å begynne en setning med «ikke»?

Svar:

Det er litt vanskelig å svare uten at du har gitt noe eksempel. Men setninger kan begynne med IKKE, for eksempel: Ikke gå! Vi har også (ufullstendige) setninger av typen: Ikke sant? Ikke det jeg vet. Ikke å forglemme Kari. Ikke for alt i verden.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Et vanskelig spørsmål. Jeg har av og til brukt sagastilen som eksempel på at det går an: «Ikke skal her hugges,» sa visstnok Snorre før han ble hugget ned. Og i sagaene forekommer det rett som det er slikt som «Ikke er jeg den som . . .» og «Ikke skal vi være usams om småting».

Men det er altså sagastil, eller rettere sagt sagastil som man oppfattet den så sent som mellomkrigstiden. Tradisjonen for den går til bake til sagaskuespillene på 1800-tallet. I dag virker denslags som regel temmelig oppstyltet, selv i en saga, iallfall hvis det forekommer ofte.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Analyse av setninger. «Jeg heter Ahmad og kommer fra Syria». Er dette to helsetninger, der subjektet (jeg) er sløyfet i den andre? Finnes det noen regel for det? Og hvordan ville en setningsanalyse sett ut her?

Svar: Når det er så små enheter, og når forholdet subjekt/verbal er så likt og så klart i de to enhetene som det er her, er det vanlig å regne det som én setning med to verbaler (heter og kommer). Den andre måten å betrakte det på kan være aktuell i andre tilfeller, og da kan vi vel si det er to hovedsetninger, og at subjektet er underforstått i den siste. Men en setning uten subjekt kan jo ikke stå alene, så en «terminologisk vanskelighet» får vi i alle fall.

Det er vanskelig å gi faste regler for når vi bør gjenta subjektet i setning nr. 2. Man må se på

–  lengden av de to setningene

–  kompleksiteten av de to setningene, og

–  det ovenfor nevnte forholdet mellom subjekt og verbal – at det er en viss parallellitet.

 

I avsnitt 14.1.2.3 i Riksmålsgrammatikken (side 163 i bokutgaven) står det noen få ord om saken under omtalen av komma. Det er bare en praktisk veiledning; man kommer jo ofte i tvil om hvorvidt man skal sette komma mellom enhetene når subjektet er underforstått i setning nr. 2.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Kan man starte en setning med «som» ?

Eks:
Ved god progresjon i starten av et prosjekt er det lett å få ros og klapp på skuldra, det er sjelden noen setter spørsmålstegn ved det. Som resulterer i at progresjonen ofte stagnerer mot slutten av aktiviteten.

Svar:

Du mener altså relativpronomenet SOM. Her må det forøvrig ha et NOE foran seg, siden det ikke viser til det siste mulige substantivet (SPØRSMÅLSTEGN), men til hele innholdet i setningen foran.

I nøytral stil (sakprosa, normalprosa) kan man ikke starte med SOM etter punktum, men man ser av og til i journalistisk, agitatorisk stil at det gjøres, på samme måte som man setter en ugrammatisk setning (en setning som mangler subjekt) eller bare et setningsledd mellom to punktum. Det er en måte å fremheve ytringens innhold på, en måte å slå i bordet på. I ditt tilfelle har vel skriveren ment at SOM-setningen får større vekt ved å stå mellom punktum uten hovedsetning – hvis han/hun altså har hatt noen mening med det. Jeg tror ikke det er oppnådd noe videre.

Som vi alle vet, er virkningen av å slå i bordet omvendt proporsjonal med antall ganger man slår. Bruker man dette stilmiddelet flere ganger, blir det bare kjedelig og anmassende. Noen skjønnlitterære forfattere tar seg friheter og lager en slags telegramstil. Jeg skal ikke nevne navn, men jeg kan forsikre at jeg ikke leser mange sidene før jeg legger boken fra meg og angrer på at jeg kjøpte den.

Et eksempel med setningsledd mellom punktum, men ingen setning: “Man skal ha tatt høyde for forsinkelser når man er ute og reiser. Med tog, vel å merke.” – Sånt kan en journalist skrive når NSB har hatt og har vanskeligheter med å holde rutetidene.

Vennlig hilsen
Tor Guttu