Spørsmål: Jeg har et spørsmål om en tekst fra 1862. Den er utgitt i Stavanger og er en oversettelse av Martin Luthers kirkepostille. Hvilket språk er det korrekt å angi det som? Er det dansk, norsk eller norsk-dansk? Og hvordan avgjør man om en tekst fra 1800-tallet er norsk eller dansk?

Svar: Den vanligste og (mest) korrekte betegnelsen er nok dansk-norsk for det som ble skrevet av nordmenn utover på 1800-tallet. Hos skjønnlitterære forfattere er det ofte sterke innslag av norskheter i ordvalg og ordformer, men ortografien – rettskrivningen – var i hovedsak dansk til 1907. I enkelte tilfeller (Asbjørnsen og Moes eventyr, deler av Bjørnsons og Ibsens diktning) er betegnelsen «norsk med dansk rettskrivning» mest dekkende.

I annen prosa (statsadministrasjon, næringsliv, presse, kirkelig språk) er forskjellene fra dansk færre, så der kan vel språket kalles dansk, men vi bruker helst dansk-norsk også om det – for å markere at det var nordmenn som skrev. Vi var tidlig ute med å kalle språket i Norge «norsk», selv om det var dansk (1814).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

 

Spørsmål: Vet dere når overklassen i Norge gikk over til å snakke dansk? Skjedde det så tidlig som på 1500-tallet eller skjedde det senere på 1600-tallet eller 1700-tallet?

Svar: Det er misforståelser og feiloppfatninger når det det gjelder nordmenns talespråk i de fjerne århundrene, og det er langtfra alt man vet. Men noe er sikkert:

1. Overklassen i Norge bestod av både dansker og nordmenn, altså av både danskfødte og norskfødte.
2. Danskene i Norge snakket dansk, men nordmennene greide like dårlig å snakke dansk den gang som nå. Under utdannelsen (til prester og jurister) ved universitetet i København plukket de imidlertid opp en del danske enkelttrekk. Se for øvrig avsnittet Skrift og tale i tiden omkring 1814 i Riksmålsgrammatikken. Det som der står, kan nok også gjelde for 1600-tallet.
3. På 1500-tallet var talespråket i Norge norsk, og utviklingen av det «moderne system av dialekter» som vi kjenner fra 1800-tallet, var godt i gang. Man regner med at det ble etablert i løpet av 1600-tallet. Det mer normaliserte norske talespråket utviklet seg på 1700-tallet.

Husk for øvrig: Dansker og nordmenn har alltid kunnet forstå hverandres tale. Norge og Danmark var et nesten sammenhengende område inntil freden i Roskilde i 1658. Et skille mellom «norsk» og «dansk» som det vi har i dag, eksisterte ikke på 1600-tallet.

En liten ting, men typisk: Skuespilleren Michael Rosing (1756-1818) var født i Rødøy på Helgeland og gjorde en stor karrière ved Det Kongelige Theater i København. Han vakte oppsikt ved å kunne tale et fullkomment københavn-dansk. Det er ikke meldt om andre nordmenn som kunne det.

En utbredt misoppfatning

Det er unøyaktig å si at riksmålet/bokmålet «stammer fra dansk». Riksmålets grunnlag er dansk skriftspråk og norsk talespråk. Det var talespråket, det noenlunde enhetlige talespråket, «dagligtale brukt av de dannede klasser», som lå til grunn da riksmålsrettskrivningen ble norsk i 1907. Riksmålet hadde og har høy status, slik standardspråk i alle land har det.

For nynorsken ligger det ikke noe enhetlig talespråk til grunn. Den er en konstruksjon på grunnlag av dialektene, gjerne kalt «en fellesnevner for dialektene». Aasen bygde sitt landsmål på dialektene som hadde bevart flest gammelnorske trekk, dvs. de sentralvestnorske. Hans endelige norm (1873) ble revidert allerede i 1901 (fem år etter at han var død) og har senere vært gjenstand for en rekke revisjoner, mer eller mindre pietetsfulle.

Når det gjelder forholdet norsk/dansk, er det mest korrekt å si at i prinsippet er nynorsken særnorsk, dvs. den adskiller seg prinsipielt fra dansk, mens riksmål/bokmål er norsk – så det holder. Det er ikke noe påfallende i at ord- og bøyningsformer er felles i så nær beslektede språk som de skandinaviske, altså at former kan være både danske og norske.

Norskdansk (eller dansknorsk) kan brukes om skriftspråket i Norge før 1907. Brukt ellers får det preg av propaganda mot dagens riksmål/bokmål.

Alle overslag over og beregninger av hvor mange prosent som snakker eller som da og da snakket det eller det, er stort sett uten verdi, fordi mange snakket og snakker eller kan snakke både normalspråk og et mere dialektalt språk, avhengig av talesituasjonen.

Hva gamle lydopptak forteller oss

Det finnes lydopptak fra 1920-årene og tidligere av riksmålstalende folk som var født i 1860- og 1870-årene, f.eks. av Fridtjof Nansen. De snakket omtrent slik vi gjør i dag. Et norsk normaltalespråk eksisterte før skriftspråket tok det avgjørende skrittet bort fra dansk. Som scenespråk fikk riksmålet et bunnsolid grunnlag i den dramatiske litteraturen fra og med siste del av 1800-tallet (Ibsen, Bjørnson, Heiberg, Aanrud, Kjær, Bojer, Krog, Krag . . .)

Hør Fridtjof Nansens minnetale over Roald Amundsen.

Talespråk forandrer seg meget langsomt – tenk på tallordreformen av 1951, som reformatorene tenkte seg ville slå igjennom på 3 – 5 år. Den «gamle tellemåten» kan stadig høres daglig, også der hvor den er forbudt (i NRK). Når Fridtjof Nansen (født i 1861) i et lydopptak fra 1928 snakket slik jeg (født i 1937) snakker i dag, er det ikke da mulig at det språket Nansen lærte som barn, ble brukt i Kristiania av generasjonen før ham – og av generasjonen før . . . ?

 

De første grammofoninnspillingene i Norge (av (revy)sangere og skuespillere omkring 1900) er tilgjengelige. Man kan høre både hvordan de sang og hvordan de snakket. Og Ibsens, Knud Knudsens og Bjørnsons arbeid for et norsk scenespråk – dels ved å opprette et nytt teater («Det Norske Theater i Møllergaden»), dels for å få slutt på ansettelsen av danske skuespillere ved Christiania Theater – er i seg selv et godt nok bevis på at norsk tale i hovedstaden o.a.st. var grunnforskjellig fra dansk.

Når utlendinger tidlig på 1800-tallet kunne si at «den beste dansk tales i Christiania», så betyr det nettopp «norsk uttale av dansk skriftspråk», ikke bokstavrett slik som klokkerdansken på 1800-tallet, men i den forstand at talen i Christiania var langt mer lik det danske skriftbildet enn talen i København. Den gang som nå stod dansk uttale langt fra skriftbildet. En slik avstand er noe man har i alle språk med skrifttradisjon (skriftbildet viser uttalen for hundrevis av år siden), men i dansk (og engelsk) er avstanden ekstra stor.

Vennlig hilsen
Tor Guttu