Spørsmål:

Heter det «det programmet gikk i kanalen NRK» eller » det programmet gikk på kanalen NRK» ?

Svar:

I mine ører er “gikk på kanalen NRK” ikke særlig vanlig/godt. Man sier (og skriver) vel “gikk på NRK”, “gikk på TV2”, gikk på “TVNorge” o.l. Håper du klarer deg med det. Om bruken av “i” eller “på” foran “kanal(er)” vil jeg si at begge deler går an. “På” er noe av motepreposisjon og er antagelig på fremmarsj, nettopp på grunn av uttrykk som de forannevnte, f.eks.: “Kongens tale ble sendt på alle kanaler”.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Vi hadde en diskusjon her på jobben vedrørende fakturatekst. Heter det: som det fremkommer på / i denne faktura?

Svar:

PÅ er naturlig å bruke hvis du tenker på dokumentet, papiret, (det ene) arket. Man skriver, regner PÅ et stykke papir. Men hvis den foreligger bare elektronisk???? Kanskje også I da?

Tenker du på teksten, innholdet, er I det mest naturlige.

Men det er såpass usikkert at jeg tviler på om noen vil reagere mot noen av de to preposisjonene.

Spørsmål om valg av I eller PÅ er alltid vanskelige. Det gjelder både ved stedsnavn og ellers, f.eks. i hus. Tenk igjennom I/PÅ entreen, gangen, kjøkkenet, badet, dusjen, toalettet, stuen, soveværelset, barneværelset, arbeidsrommet, kontoret . . . Det er nesten bare I KJELLEREN og PÅ LOFTET man kan være sikker på.

Vennlig hilsen
Tor Guttu (som beklager at det må svares så salomonisk)

Spørsmål

Flere gamle uttrykk som «høyvekten på Moss» og «konvensjonen på Moss» vitner om at Moss var en «på»-by for en tid tilbake. I dag hører jeg knapt noen si «på Moss.» Når begynte man for alvor å si «i Moss?» (Dette avviker kanskje mellom mossinger og utenbysfolk.) Er det i dag regnet som feil å si «på Moss?» Hva bestemmer om en by tar «på» eller «i»? Det synes som om innlandsbyer domineres av «på,» mens kystbyene stort sett tar «i»?
Svar

Takk for spørsmål. Du er avgjort inne på det riktige.

Tradisjonelt heter det PÅ MOSS, og jeg vil tro at eldre eller gamle mossinger stadig bruker den preposisjonen. Galt kan man ikke si det er, men mindre vanlig, kanskje, enn I MOSS.

Det heter tradisjonelt også PÅ HORTEN, PÅ HALDEN (FREDRIKSHALD), PÅ GJØVIK, PÅ HAMAR, PÅ LILLEHAMMER, PÅ KONGSVINGER – av den grunn at det er gamle gårdsnavn eller – for Haldens og Kongsvingers vedkommende – festningsnavn.

Ellers er det et skille mellom innlandsbyer og kystbyer, slik du nevner: PÅ KONGSBERG, PÅ NOTODDEN, PÅ RJUKAN, PÅ HØNEFOSS, PÅ RØROS.

M E N: Noe system av regler finnes ikke. Straks begreper som «kommune» eller «menighet» ligger i bakhodet, og ikke bare «sted» eller «prikk på kartet», kommer preposisjonen I for dagen. – På den annen side: Jeg har flere ganger på togreise gjennom Gudbrandsdalen hørt f.eks. «Toget stopper ikke på Øyer». Da har føreren begrepet «stasjon» i bakhodet; det heter selvsagt bare I ØYER når det er tale om kommunen/bygda, men PÅ ved stasjonene Fåberg, Hunder, Tretten, Fåvang.

Siden de aller fleste byene ligger ved kysten og har I fra gammelt av, er det analogikrefter i sving, så man kan i dag ikke i noe tilfelle, tror jeg, si at I er galt.

Vi har fått en rekke nye bykommuner i løpet av de siste årene, men jeg har hittil ikke notert ny preposisjonsbruk i den forbindelse.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har de siste årene irritert meg over et stadig tilbakevendende fenomen i norsk språk. Ikke bare i dagligtale, men også blant journalister i norske medier.

Eksempler:
”Jeg har tenkt til å gå på kino». Jeg mener det korrekte må være å sløyfe «til».

«Han er så flink å tegne». Jeg mener det her bør hete at «vedkommende er flink til å tegne.»

Nå er det lenge siden jeg har hatt grammatikk på skolen, men ovennevnte lyder feil i mine ører. Hva mener dere er riktig?

Svar:

Du har rett til å ergre deg.

For å ta det siste først. Det kan forklares med dialekt eller dialektpåvirkning. På Vestlandet har mange dialekter TE (redusert form av TIL) som infinitivsmerke, akkurat som engelsk TO. En setning som HAN ER GOD TIL Å TEGNE, ville lyde HAN E GO TE TE TENGNE, hvis alle ordene skulle være med. Men det går ikke, og så sier man HAN E GO TE TENGNE. Så er vel det blitt overført til GO Å. – Nå finnes vel uttrykksmåten også utenom Vestlandet. Kanskje har vokalsammenstøtet i TE Å betydd noe, kanskje det at når det står to eller flere trykklette, små og ikke betydningsbærende ord på rad inne i setning, så kan ett av dem lett falle bort i rask tale.

HA TENKT TIL er en bevisstløs overføring til partisippet TENKT av typen HA LYST TIL, HA LOV TIL, HA ANLEDNING TIL. I årene frem mot 2010 dukker TIL opp også etter TENKER og TENKTE, i privatspråk på Google. Bevisstløshet, altså.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har lest svaret i språkspalten om bruken av på/i når det gjelder geografiske steder. Jeg blir imidlertid ikke klokere når det gjelder land. Hovedregelen er altså i Norge, i Frankrike osv. Men er det en øy sier man på – på Kypros, Madagaskar, Island etc. Men hvorfor sier man da i England, i Irland, i Øst Timor men på Filippinene?

Svar:

Mange har grublet over det samme, og det er ikke alt som kan forklares. Man bør ta følgende i betraktning:

1. stat / ikke stat.
Foran navn på stater, iallfall stater som er noe til års, brukes I.

2. statsnavn som ender på -land.
Det er rimelig å bruke I, og analogien fra de meste kjente (England, Tyskland, Finland, Russland) vil virke. Derfor – antagelig – Irland. Når det gjelder Island, er forholdet mer komplisert. Islendingene selv bruker preposisjonen Á, som språkhistorisk er den samme som vår PÅ (dannet av sammenstillingen UPP Á). Denne bruken har nok hengt i her hjemme fra norrøn tid, og det har også hatt virkning at Færøyene, Island og Grønland har vært omtalt og betraktet under ett, som gamle norske områder – altså PÅ. Danskene, derimot, har bestemt seg for I ISLAND – jeg vet ikke når det skjedde og om det er gjort bare av reverens for islendingene.

3. øyer som er stater eller mer eller mindre oppfattes slik.
Taiwan het tidligere Formosa og var opplagt en øy i Kina, altså PÅ, som ble beholdt både under Chang Kai-Chek og i tiden etter ham. Nå er Taiwan kanskje på vei til å bli en øy i Kina igjen; jeg tror PÅ er det mest brukbare.
Kypros, Madagaskar og Filippinene har opplagt stått for norsk bevissthet som øyer – likesom Sicilia, Sardinia, Korsika, Kanari, Cuba, Jamaica . . . At de også har vært kolonier og som sådanne vært definerte enheter, har ikke betydd noe.
Muligens vil nye øystater bli forbundet med I, iallfall når de skifter navn, som Ceylon > Sri Lanka. Søker du på Google etter «i Sri Lanka» og «på Sri Lanka», vil du få et inntrykk av tingenes tilstand. Her er nok I i ferd med å etablere seg; men det er et stykke igjen til å nå halvparten av treffene med PÅ.

4. stater som er en del av en øy.
Ved slike kan man ikke godt bruke noe annet enn I (selv om ØstTimor også omfatter noen andre mindre øyer).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei språkfolk!

Har hatt en diskusjon vedrørende bruken av «enig». Ei jeg kjenner hevder at læreren hennes har sagt følgende: Når vi har et flertall som er enige om noe, ja så er det alltid «enige om…». Men er det ikke riktig med f.eks. følgende: «Vi er enige i det han sier», dersom vi refererer til en sak (det han sier)?

Håper på et godt og raskt svar.

Tusen takk!

Svar:

Du har rett, og det har nok læreren også; det er visst ordet «flertall» som skaper misforståelser. Fraseologien er følgende: 1. VÆRE ENIG (MED NOEN) I NOE (hvor NOEN selvsagt kan være både en og to og flere, og hvor subjektet for VÆRE ENIG kan være et flertallsbegrep. Det som imidlertid betyr noe, er at dette subjektet er en annen (eller andre) enn NOEN). 2. VÆRE ENIGE OM (Å GJØRE) NOE (hvor det er tale om minst to som utgjør en enhet, altså en «gruppe», et flertallsbegrep). Her er det ingen andre i bildet enn denne «gruppen».

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Se også grammatikksidene :

Spørsmål:

Jeg mener det heter …underveis og i etterkant av programmet.
Noen som er mer språkkyndig enn meg sier det heter … underveis i og etterkant av programmet. Hva er korrekt?

Takk for svar.

Svar:

Det kan hete det du mener, hvis det er tilstrekkelig klart at UNDERVEIS betyr «underveis i programmet», at altså I PROGRAMMET er underforstått. Ut fra det du oppgir, er det ikke mulig å avgjøre om det forholder seg slik.
I alminnelighet må preposisjon stå begge steder når to sideordnede ledd krever hver sin. Krever de samme preposisjon, holder det ofte at den står ved det siste leddet.
Altså: Det heter «underveis i noe», men «i etterkant av noe». Da må normalt både «i» og «av» være med.

Vennlig hilsen
Tor Guttu
07.05.14

Spørsmål

Heter det at man har lydighet til, overfor eller mot (noe eller noen)? Hvis ikke alle kan brukes, hva er begrunnelsen? Riksmålsordboken nevner bare omskrivninger som at man skylder sine foreldre lydighet, men nevner bibelens ene eksempel (2 Kor 10,5) på ”lydighet mot».
Svar:

Takk for interessant spørsmål.
Vi er enig med Norsk Riksmålsordbok i at MOT er preposisjonen – både i forbindelse med LYDIG og med LYDIGHET. TIL går ikke i noe tilfelle, mens OVERFOR passer til svært mye og går til nød her også. Men lange preposisjoner er tyngre enn preposisjoner stort sett skal være. I noen år nå har man kunnet snike seg unna mange slike vanskeligheter ved å bruke I FORHOLD TIL, noe vi selvsagt fraråder. Det blir pjatt. Politikerpjatt. Debattpjatt.

Å si hvorfor noe er sånn og sånn i preposisjonsbruken og ikke slik og slik, er ofte vanskelig. Som regel må man gå språkhistorisk til verks, og da fremstår iallfall fire muligheter: 1. Det kan dreie seg om et fast uttrykk med tradisjon fra norrønt; da må vi se hvordan vedkommende preposisjon ble brukt i norrønt, og – om mulig – undersøke dens språklige bakgrunn. 2. Det kan dreie seg om overføring fra synonyme eller betydningsbeslektede uttrykk. 3. Det kan dreie seg om lån av hele uttrykket eller en oversettelse av det (fra nedertysk, tysk eller fransk i eldre tid eller fra engelsk eller svensk i moderne tid). 4. Det kan dreie seg om omskrivning av et uttrykk med hensynsledd (indirekte objekt) til et uttrykk med preposisjon.

Et eksempel på 1 har vi når vi tradisjonelt sier og skriver PÅ ISLAND og ikke I ISLAND. Den norrøne preposisjonen var Á (Á ÍSLANDI), som tilsvarer vårt PÅ. Grensen mellom bruken av Í og bruken av Á i norrønt gikk ikke der den går mellom I og PÅ i dag. – I ditt tilfelle kan vi trekke inn grunnbetydningen av MOT, og den er følgende: MOT er opprinnelig et substantiv med betydningen «møte». Hilsenen GODT MOT! som Bjørnson bruker i diktet «Mit Følge» er en rest av det. Man må da tenke seg at MOT som preposisjon først fikk betydningen «i møte med», «ansikt til ansikt med», «vis à vis», hvilket passer utmerket hvis preposisjonsuttrykket er kommet i stand som type 4. Og det er nok et tilfelle av type 4 vi har å gjøre med (VÆRE EN LYDIG > VÆRE LYDIG MOT EN og VISE EN LYDIGHET > VISE LYDIGHET MOT EN. Tilfelle 2 kan kanskje ha spilt en rolle, forutsatt at uttrykkene LOJAL MOT og TRO(FAST) MOT og eventuelt andre lignende er eldre.

Håper dette virker oppklarende mer enn forvirrende, men som sagt: preposisjonsuttrykk er noe av det vanskeligste i språket – det man lærer sist og det man ofte ikke kan forklare og begrunne.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg skriver en del produkttekster, ofte om tilbehør til/for smarttelefoner. Hva er korrekt? Til eller for?

Eksempel: Pekeskjermvanter til/for smarttelefonen. Ørepropper til/til iPhone.

Jeg bruker å velge «til», men er alltid usikker.

Svar:

Skriv TILBEHØR TIL, selv om det kan lyde som smør på flesk.
Når du er i tvil om sånt, så er større ordbøker med rikt eksempelmateriale gode å ty til, i dette tilfellet naob.no (Det Norske Akademis ordbok).

Vær obs på at engelsk har FOR i mange tilfeller hvor norsk har TIL, og det er ikke tvil om at engelsken forvirrer oss av og til.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg kom over en regel om bruk av preposisjonen «for» som jeg ikke skjønner. Det skal visst brukes «for» og ikke «til» på steder der det er en nøytral posisjon i forhold til verden/mennesker. Dette står det i alle fall i en norsk grammatikkbok for norsk som 2.
språk. Men jeg klarer ikke skjønne hva som menes med dette. Spesielt blir jeg forvirret når de kommer med eksemplene «Det er vanskelig for meg» og «Han presenterte dem for hverandre». Hva er det som gjør at man ikke kan si «til» her?

På forhånd takk!

Svar:

Takk for spørsmålet.

Preposisjoner er vanskelig. Det er ikke alltid enkelt å forstå/begrunne at man må bruke én fremfor en annen. Slik er det i dine tilfeller. At det må hete «Det er vanskelig for meg» og «Han presenterte dem for hverandre» kan ikke forklares på annen måte enn at det tidlig i språkhistorien (kort etter norrøn tid, kanskje) ble vanlig å erstatte kasusen dativ med uttrykk av typen preposisjon + substantiv/pronomen. Oftest var preposisjonen for:

Det er meg umulig å forstå. > Det er umulig for meg å forstå.

Men også til:

Vi sendte ham et brev > Vi sendte et brev til ham.

Til er imidlertid utelukket i dine to setninger.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden