Spørsmål:

Hvordan skrives et ord som inneholder et norsk og to engelske ord? Eksempel: «Take away»-meny? Skrives det «Take away-meny», «Take-away-meny», eller som først skrevet?

Svar:

Takk for interessant spørsmål. Hovedregelen er at et sammensatt ord av den typen du nevner, skal skrives i ett ord når det uttales som ett ord; jeg går ut fra at du uttaler ordet «teikeveimeny», altså som ett ord, enten du legger trykket på teik eller på vei (jeg har hørt begge uttaler).

I dette tilfellet må det, så vidt jeg forstår, bli tale om 1) Hvor vanlig er det aktuelle ordet?, og 2) Hvor vanlig er sammensetningstypen? – altså et engelsk infinitivsuttrykk (infinitiv + adverb) satt sammen med et vanlig norsk ord.

For en i bransjen er svaret på nr. 1 selvsagt at ordet er vanlig og i full bruk, men det står antagelig ennå ikke i norske ordbøker, så for så vidt kan man stille seg fritt.
Svaret på nr. 2 må bli at sammensetningstypen er unorsk, men at velbrukte ord etter hvert går inn under norske regler og skrives uten bindestrek, f.eks. TAKEOFF. Skulle man sette dette sammen med f.eks. PROSEDYRE, måtte det bli TAKEOFFPROSEDYRE. Det langt nyere ordet BAKEOFF må bli å behandle på samme måte. Lignende tilfeller er STANDUPKOMIKER og SITDOWNSTREIK – og altså TAKEAWAY og TAKEAWAYMENY. Du kunne skrive det slik.

MEN: Man har lov til å bruke såkalt pedagogisk (dvs. klargjørende) bindestrek for å lette lesningen: TAKE-AWAY-MENY eller TAKEAWAY-MENY. Av disse to vil jeg anbefale det siste. Setter du første ledd i anførselstegn, slik som i din første versjon («TAKE AWAY»-MENY), antyder du at ordet TAKE AWAY er nytt og ikke helt innarbeidet, og det er vel ikke meningen. Anførselstegn rundt det hele bør du ikke skrive.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvordan bøyer du teater i bestemt form?

Teateret
Teatret

Er begge deler tillatt? Nationaltheatret skriver uten «e» i midten – men på den annen side også med en «h».

Svar:

Takk for spørsmålet. I følge offisiell rettskrivning er begge deler tillatt, altså både «teatret» og «teateret» i bestemt form. Riksmålsnormen er noe strengere her og tillater kun «teateret».

Når det gjelder Nationaltheatret er det gamle navnet bevart, og derfor skrives det også «national» og ikke «nasjonal» i strid med moderne rettskrivning. Det hender at eldre museer, teatre osv. beholder sitt gamle navn i stedet for å endre det i takt med nye skrivemåter, kanskje som en på minnelse om dets mangeårige historie?

Jeg håper det var oppklarende. Ha en fortsatt fin dag!

Vennlig hilsen
Sara E. Olsen

Tilleggsspørsmål:

Takk. Jeg trodde nok at begge former var tillatt – men var i den tro at faktisk «teatret» var den eldste og den som var mest «riksmålsnorm»-preget – siden vårt gamle teater heter så.

Svar:

Det skyldes en større frekvensundersøkelse av en lang rekke nøytrer på -er og -el, hvor tendensen klart går i retning av fullt utskrevet entallsform – med ett unntak, nemlig TEATER, hvor det riktignok, så vidt jeg husker, ofte dreiet seg om egennavn.

Det er også en tendens til å bøye flertall av slike ord som om de var maskuliner (altså som typen BRYTER). Noen ord bøyes allerede slik, men det er altfor tidlig å innføre fullt utskrevet ubest. pl., om så bare som valgfri form. Et fremtidshåp (iallfall mitt håp) er at alle ord på -er med tiden skal kunne bøyes likt.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg arbeider i et firma som bl.a. steller med lys. I forbindelse med en oversettelse av en engelsk katalog, så skulle ordet dimable oversettes. Gjennom mange år har vi alltid oversatt dette med dimmbar, altså at en lyskilde (lyspære) kan dimmes.

Vi har fått en nyansatt, og vedkommende mener at det skal skrives med én m, altså dimbar. Bakgrunnen var en uttalelse fra Språkrådet.

Jeg lærte en del grammatikk i skolen, og jeg mener fremdeles at Språkrådets uttalelse er feil!
Det er godt mulig at ingen norske ord skal slutte med to m-er, men ordet dimm er vel bare imperativ-formen av å dimme? Det heter å dimme, og i presens heter det at man dimmer. Ikke i noen norsk form skrives det med kun én m.

På denne bakgrunn mener jeg at det også skal hete dimmbar, ikke kun med én m, som på engelsk.
Er jeg helt på jordet?? Det hadde vært hyggelig å få en klar uttalelse, hvis mulig! På forhånd takk!

Svar:

Det er nok den nyansatte og Språkrådet som har rett, uten at vi vil ha sagt at de som mener noe annet, er på jordet.

Det er ikke mange adjektiver på -bar som er avledet av verb med strukturen vokal + mm + e. I ordbøker har vi bare funnet BESTEMBAR og FORNEMBAR. Muligens kan det dannes tilsvarende adjektiver til STRAMME, KLEMME, TRIMME og BEDØMME. Sjeldent stoff er det i alle fall.

I adjektivene på -BAR har man anvendt «enkelt-m-regelen» på verbets stamme (det som blir igjen av verbet når infinitivs-e fjernes). Men man har ikke ønsket å fremstille BESTEMM, FORNEMM og DIMM er enheter av ordet.

Til noe støtte for ditt syn kan du spørre: Når det heter BRENNBAR av BRENNE, hvorfor så ikke DIMMBAR av DIMME? For det er jo DIMME – verbet, ikke DIM – som er utgangspunktet for avledningen på -BAR. Og det er ikke imperativ av verbet, men stammen som er utgangspunktet for avledningene på -BAR. Men altså: Regelen for hele ord er anvendt på en del av ordet.
For øvrig: Bare de fire avledningsendelsene -NE, -NING, -SEL og -SK krever konsonantforenkling foran: LETNE, FATNING, REDSEL, SPRELSK av hhv. LETT, FATTE, REDD og SPRELLE. Foran -BAR og alle de andre skal det ikke forenkles (som BRENNBAR, altså). Også dette kan ha spilt en rolle for din oppfatning og følelse.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei
Et og annet eller ett og annet?
Egne undersøkelser tyder på at det første alternativet er korrekt. Men så ser jeg at Tor Guttu i sitt svar under tittelen Brussel eller Brüssel, de eller dem benytter alternativ to (siste avsnitt, første linje).
Jeg resonnerer bl.a. som følger: Skal det være ett og annet, bør det også være én (e med akutt-tegn) og annen, men det er vel ikke tilfellet?
Kommentarer?

Svar

Det er et overgangstilfelle du har grepet fatt i. Man kan, som du, henvise til EN OG ANNEN og si at i de fleste tilfellene svarer ETT til ÉN, ergo ET OG ANNET. Men man kan også sammenligne med det parallelle uttrykket I ETT OG ALT og si at ergo . . . Vanskelighetene oppstår vel fordi vi bruker både grammatikken (artikkel eller tallord) og ordets trykk i setningen (trykksterkt eller trykksvakt) som rettesnor.
Det vanligste er nok å skrive uttrykket med enkelt T: ET OG ANNET. I 2. utgave av ”Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner” (Kunnskapsforlaget 2005) har jeg vært så salomonisk at jeg har skrevet ET(T) OG ANNET.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Amerikanske stedsnavn: Hvordan skal amerikanske stedsnavn skrives på norsk? Skal man bevare lokal skrivemåte eller oversette dem til norsk?

Enkelte norske nettaviser skriver Nord-Carolina og Sør-Dakota istedenfor North Carolina og South Dakota, men dette virker vilkårlig. New York (og

USA) oversettes jo som regel ikke, ei heller Upper West Side eller South Bronx (bydeler i New York).

 

Svar:

Du har rett i at dette kan virke vilkårlig. I motsetning til et så sterkt innarbeidet navn som New York faller eksemplene dine i en kategori hvor både den norske og den opprinnelige engelske skrivemåten er i alminnelig bruk.

Imidlertid er det blitt stadig vanligere praksis på norsk å beholde den opprinnelige skrivemåten, spesielt på kart, og kanskje faller det mer naturlig siden engelskkunnskapene blant nordmenn er blitt større for hver generasjon.

 

Hvis du skal skrive et reisebrev fra en rundtur i USA, vil du støte på mange slike tvilstilfeller når det gjelder geografiske navn. Ontariosjøen eller Lake Ontario? Hooverdammen eller Hoover Dam? Kaskadefjellene eller Cascade Range? Mojaveørkenen eller Mojave Desert?

 

I disse tilfellene bruker f.eks. Store Norske Leksikon de engelske navnene som oppslagsord og hovedform, mens Wikipedia bruker de fornorskede variantene, så praksis varierer. Stilistisk fungerer det best om man legger seg på en konsekvent linje. Enten man velger den ene eller den andre linjen, bør det være gjennomført. Fornorskede skrivemåter bør ha tradisjon, ellers lyder det fort kunstig. En god test på en fornorsket skrivemåte er om den er lett å forbinde med navnet på originalspråket. Selv om for eksempel Øvresjøen har vært brukt fra gammelt av, er det nok mange i dag som ikke vet at det er det samme som Lake Superior. De omstendelige kan saktens velge en tredje løsning: Ja takk, begge deler – fornorsket skrivemåte pluss den engelske i parentes.

 

Med andre ord gir reglene på dette feltet flere valgmuligheter. Men noen faste holdepunkter er det; når det gjelder navn i USA som har «New» eller «City» i seg, beholder vi den originale skrivemåten – for eksempel New Mexico og Kansas City. Men NB! På norsk er det ulogisk å skrive Mexico City, som man stadig ser. Mexico City er den engelske oversettelsen av det spanske originalnavnet Ciudad de México, og hovedregelen er at vi tar utgangspunktet i originalspråket når vi velger skrivemåten for utenlandske geografiske navn. Den offisielle norske skrivemåten er derfor Mexico by.

 

I flerspråklige land kan det riktignok være to eller flere offisielle navn på et sted, men hva vi da gjør, er en annen historie. Vi håper dette svaret har vært til hjelp, og velkommen tilbake hvis du lurer på mer.

 

Vennlig hilsen

Stig Michaelsen

Nettredaktør

Spørsmål:

Ett av de… eller et av de…?
Jeg trodde det måtte hete «ett av de ledende partiene» og «ett av de største partiene», men får dette rettet til «et av de…» i språkvasken. På engelsk ville jeg ha brukt «one of the…», altså er det snakk om tallordet. Trodde jeg.

Svar:

Takk for henvendelsen. Som fast uttrykk heter det «et av de største partiene» på norsk, men dette vil avhenge noe av sammenhengen uttrykket står i. Den innholdsmessige forskjellen mellom ett og et svarer til en sterkere, henholdsvis en svakere, vekt på det tallmessige; når man ønsker å understreke at man står overfor én ting, ett eksemplar av noe, bruker man ett i skrift (og sterkt trykk i tale). Når fremhevingen av det tallmessige er svakere, bruker man et i skrift (og svakt trykk i tale).

Normalt vil det altså være riktig å skrive setninger som «Skandalen gjaldt et av de ledende partiene i England» og «Han er medlem i et av de største partiene i landet» o.l. Hvis meningen derimot er å fremheve antall partier, vil det være hensiktsmessig å bruke «ett», som for eksempel «Kun ett av partiene i landet støttet forslaget» eller «Overraskende nok gjaldt dette bare ett av partiene».

Vennlig hilsen
Hilde Bliksrud

Spørsmål:

Er det korrekt at både mer og mere (fra mye) kan brukes? Hva anbefales, og hva er opphavet til de forskjellige formene?

Svar:

I riksmålsrettskrivningen har begge former alltid vært tillatt. I offisiell rettskrivning (bokmål) ble MERE forbudt i 1938, men tillatt igjen i 2005, slik at det nå er full valgfrihet. Også i dansk og svensk er det valgfrihet – i svensk altså mellom MER og MERA.

Det er ingen betydningsforskjell mellom formene. Vi anbefaler at MERE brukes når ordet følges av en trykksterk stavelse, f.eks. MERE MAT, og det gjør vi av hensyn til setningsrytmen. To trykksterke ord på rad kan virke tungt. Så kan man ta noe hensyn til om det følgende ordet begynner med E. Gjør det det, unngår man vokalsammenstøt hvis man bruker MER, f.eks. MER ENERGI.

Saken er ikke større enn som så, men det var ikke lett å få Språkrådet med på det. – Vi forsøkte også å få tillatt FLER vsa. FLERE i substantivisk bruk, f.eks. INGEN FLER, men det gikk ikke.

Det var solid tradisjon for MERE i dansk-norsken og i norsk riksmål på 1900-tallet. At formen ble fjernet fra bokmålet i 1938, skyldes at de tok mønster i nynorsken, hvor det bare het MEIR (og bare FLEIRE). Nynorsken (fra Aasen av) har opphav i norrønt (gammelnorsk). Der var det ifølge ordbøkene to former MEIRI (adjektiv (= større), komparativ av MIKILL stor) og MEIR(R) (adverb (= mer, heller), komparativ av MJOK mye). Imidlertid begynte nok sammenblandingen av formen med -E og formen uten -E ganske tidlig. I nyere norsk finnes ikke noen rest av MIKILL, hvis vi ikke regner MEGEN som en slik form (f.eks. “høste megen (= stor) anerkjennelse”, norrønt MIKINN), og heller ikke betydningen “større” av MERE og “størst” av MEST lever. Når det om Ormen lange eller andre skip sies at “hann var allra skipa mestr”, må vi oversette det med “det største, gjeveste av alle skip”.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg er ansatt i Narvik kommune og har som en av oppgavene å være saksbehandler for stedsnavnloven. Vi holder nå på med å døpe ei gate som går rundt torget i Narvik og som tidligere ikke har hatt eget navn. I merknadsbehandlingen har problemstillinga rundt skrivemåten
torv/ torg oppstått. De «ekte» Narvikfolk mener skrivemåten skal være torv, det er den dialektformen som gjelder her i byen, torg sier de ute på landet. I stedsnavnloven sies det at man skal ta utgangspunkt i den nedarvete lokale uttalen. I tilrådinga fra navnekonsulenttjenesten
går de inn for torg. Jeg har vært inne i de ordbøker jeg kunne finne på biblioteket og også riksmålsordboka på nettet. Torv var i eldre riksmålsordbok eneste skriveform, men jeg ser at i nettutgaven er også torg med som skriveform. I norsk bokmålsordbok finner jeg ut at det
bare er skriveformen torg som gjelder for offisielt bokmål. Så ser jeg av nettsidene deres at det i 2005 ble innført en ny skrivereform og ordboka jeg fant var fra før den tid. Så mitt spørsmål er: Kan skrivemåten torv benyttes i offisielt norsk bokmål, det som i stedsnavnloven kalles «gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk».

Håper dere kan gi meg ei vurdering av dette.

Svar:

Det er ikke underlig at navnekonsulentene anbefaler TORG. Ved siden av å være nedarvet talemålsform i Sørøst-Norge og i en del bymål ellers i landet, har formen TORV også den beklagelige egenskap å være dansk-norsk skriftspråksform og tradisjonell riksmålsform. Slike former har norske navnekonsulenter aldri likt.

TORV var eneform i offisiell rettskrivning til 1917. Den fikk da hovedformstatus, med TORG som sideform [klammeform tillatt for elever]. I 1938 ble TORG eneform i offisiell rettskrivning og har siden vært det (nazirettskrivningen av 1941, læreboknormalen av 1959 og senere revisjoner av bokmålet, iberegnet den i 2005).

TORV har hele tiden vært eneste form i den uoffisielle riksmålsnormen, men det er sannsynlig at TORG kommer inn som parallellform ved neste justering. Den er blitt langt vanligere i løpet av de siste tiårene, og riksmålsnormeringen tar hensyn til både tradisjon og aktuell språkbruk.

I talespråket – som ikke normeres offisielt her i landet – har formen TORV levd videre. Det kan trygt sies at den er «nedarvet», og at den lever i dag. Men yngre folk har nok fått TORG inn gjennom skolen og annen offisiell språkpåvirkning. Yngre folk i områder hvor TORV har rådet grunnen, har delvis tatt TORG i bruk i tale, og de vil kanskje mene at dette er en «riktigere» skriftform. Kanskje mener de det, selv om de sier TORV. (Parallelle talespråkstilfeller er FARVE, som har vært forbudt i offisiell rettskrivning siden 1938, og det stort sett regionalt begrensede LAVE (lage), som har vært forbudt siden 1907).

I Oslo har kommunen vaklet. STORTORVET og LAPSETORVET (ikke lenger offisiell betegnelse for SOLLI PLASS) har fått beholde V, og likeledes har det nye CHRISTIANIA TORV ved Det gamle rådhus fått denne tradisjonelle navneformen. Derimot skrives de andre torvene (Anker-, Youngs- Vestkanttorget, Grorud torg o.a.) med G. Denne normeringen er etter vår mening gal. Oslo ligger i skjæringspunktet mellom viksk og opplandsk talespråk, og med hensyn til dialektformer betyr det skjæringspunktet mellom henholdsvis TORV og TØRJ. Men av disse to var TORV den langt vanligste og enerådende i skrift. TØRJ døde ut i løpet av første halvdel av 1900-tallet, og TORG er en fremmed form for Oslos talespråk, både for det standardiserte og dialektale. Man kan si det er en litterær form (sogar brukt av Øverland i diktet til kong Haakon i 1940, hvor han rimer TORGET på NORGE). Ellers må man «på landet» som du sier, for å høre formen TORG i dialektene – og ganske langt ut på landet også; G-en svekkes ofte til J.

Bergen ble – så vidt jeg husker – påtvunget formen TORGALLMENNINGEN for en del år siden, til tross for lang og fast tradisjon for TORV- både i skrift og tale.

Jeg antar at navnsettere i byene rundt Oslofjorden har stått i samme valgets kval som du nå gjør, og det kunne være en tanke å ta kontakt med dem. Riksmålsforbundets og min mening er at man godt kan gjøre som det er gjort med de nevnte navnene i Oslo: sette seg ut over offisielle rettskrivningsregler og skrive TORV når det er uttaletradisjon for det. Stedsnavn er tross noe annet enn vanlig prosa.

Riksmålsbevegelsen har i flere høringsuttalelser om stedsnavnlovgivningen påtalt det uheldige uttrykket «gjeldande rettskrivingsprinsipp». Det burde ha stått «rettskrivingsprinsippa». Med rettskrivningsprinsipp menes prinsippet for hvordan en lyd gjengis i skrift. I ditt tilfelle: V-lyden gjengis i prinsippet med bokstaven V. Men gjeldende rettskrivningsregler bestemmer at V-lyden i noen tilfeller skal gjengis med HV, f.eks. i spørreordene, i HVILE, HVISKE o.fl. V-lyden gjengis prinsipielt aldri med G. Rettskrivningsprinsippene er ikke vedtatt og kan dermed ikke «gjelde» på samme måte som rettskrivningsreglene.

For å kunne anbefale TORG må navnekonsulentene se bort fra både nedarvet uttale og prinsippet for å gjengi V-lyden.

Vennlig hilsen
Tor Guttu
viseformann i Riksmålsforbundet

Spørsmål

Hei!

Jeg lurte på om dere kunne hjelpe meg med forskjellen på engros og engro.
Vi skriver i våre årsrapporter og på våre nettsider at vi har en detaljvirksomhet og en engrosvirksomhet. Jeg har fått kommentarer fra flere om at vi skal skrive engrovirksomhet. Jeg trodde ikke det fantes et ord som «engro» og at s-en alltid måtte være med. Tar jeg feil?

Svar

Det heter EN GROS. I sammensetninger ENGROSVIRKSOMHET, ENGROSSALG osv.
Det som forvirrer litt her, er vel at s-en ikke uttales på fransk. I ordet grossist dukker den jo opp.

Vennlig hilsen
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hei,

 

Jeg lurer på hvordan dere mener det er best å skrive Rødekorshuset.

 

Jeg skriver en artikkel om at Røde Kors på Vestvågøya har fått et eget hus for sine aktiviteter. For meg blir det naturlig å skrive det slik: Rødekorshuset.

 

Jeg opplever at den vanligste måten å skrive slike ord på er: Røde Kors-huset (annet eksempel: Bob Dylan-konsert). For meg blir det helt feil og skrive det slik.

 

Jeg spør dere, da jeg synes det er rart at jeg ikke opplever å legge merke til at slike ord blir skrevet på den måten jeg mener er den rette/de rette.

 

Hvilke/hvilken av følgende måter blir ikke rett skrivemåte: Rødekorshuset, Røde-kors-huset, Rødekors-huset, Røde kors-huset og «Røde Kors»-huset?

 

Tusen takk for hjelp!

 

Svar:

Det er mange måter å skrive slike sammensetninger på, og du blir ikke misforstått om du skriver slik du trives best med. Men vi råder deg til at du i dette tilfellet følger det som er offisielt anbefalt, og som du finner i Finn-Erik Vinje: «Skriveregler» (9. utgave, punkt 7.2 side 43-44). Da blir det Røde Kors-huset.

 

De som normerer språket (bestemmer hva som er riktig, mindre riktig og galt), må ofte velge én mulighet eller til nød to. Da blir automatisk de andre mulighetene «feil» – mer eller mindre alvorlige.

Vennlig hilsen

Tor Guttu