Spørsmål:

Hei!

Jeg underviser fremmedspråklige, og vi kom over et grammatikk-spørsmål som jeg ble i tvil om. Kan jeg stille et slikt spørsmål til dere? Hvis ikke, vet dere om andre som kan svare?

 

Spørsmålet er bruk av refleksivt eiendomspronomen i at-setning.

 

Altså, hvilken av disse to setningene er riktig?

 

Han synes at hans egne barn er flinkest.

Han synes at sine egne barn er flinkest.

 

 

Den første høres riktig ut fordi «hans egne barn» blir subjekt i at-setningen, og «sine» kan ikke stå i subjektet.

Den andre høres riktig ut fordi han «eier» barna sine.

 

Svar:

Jeg har faktisk ikke tenkt på det tilfellet, så takk for spørsmålet.

Første setning er riktig – ingen tvil om det.

 

Dette er nok stedet for å betrakte et «kompleks» av hovedsetning og leddsetning (bisetning) som én setning, hvor det vesentlige, det egentlige innholdet, ligger i leddsetning, altså i at-setningen. Det som kommer forut (HAN SYNES), er strengt tatt ingen setning logisk sett. Formelt inneholder den det som trengs (subjekt og verbal), men den «betyr ingenting». Synspunktet er hos den som uttaler, refererer det hele, og da må det bli HANS.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Spørsmål: Skal man skrive:

Han fant ikke sine sko. Han grep hennes arm. Hvor er våre billetter?

…eller skal man skrive:

Han fant ikke skoene (sine). Han grep armen hennes. Hvor er billettene våre?

Svar: Ikke noe av dette er galt, men de tre øverste eksemplene virker gammeldagse, høylitterære, tyskpåvirkede hvis ikke pronomenet har trykk. Bruk dem altså når det er meningen at sine, hennes og våre skal uttales trykksterkt (med den modulering av setningens tonegang som kreves for å uttrykke den meningen).

De tre nederste er ledig, talespråklig, moderne norsk. Det etterstilte pronomenet er ofte overflødig, slik du antyder i med (sine). Sløyf altså pronomenet når det ikke trengs.

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Spørsmål:

Jeg lurer på om denne setningen: «lærer i norsk» angir et genitivforhold? Hvis så, markerer preposisjonen «i» genetiven?

Svar:

Betrakter vi det fra et «moderne norsk»-ståsted, kan det ikke regnes som genitiv-omskrivning. Betydningen av preposisjonen I er nærmest «i henseende til, med hensyn til, når det gjelder». Det er altså et annet betydningsforhold enn f.eks. i VINDUENE I HUSET (husets vinduer), DEN FLINKESTE GUTTEN I KLASSEN (klassens flinkeste gutt).
Har du anledning til å slå opp i Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (Kunnskapsforlaget 2005), skal du bla deg frem til betydning 8 av artikkelen I.

M E N:

I språk med et utviklet kasussystem kan antagelig genitiv brukes når betydningsforholdet er som i LÆRER I NORSK. Spranget er ikke langt til forbindelser som TOLKER AV, FORKYNNER AV, og i de tilfellene kan man iallfall tenke seg en genitiv, nærmere bestemt det vi kaller objektsgenitiv: TOLKER AV SKRIFTENE (skriftenes tolker), LÆRENS FORKYNNERE (forkynnere av læren). Objektsgenitiv er betegnelsen for den genitiven hvor genitiv-ordet blir objekt når vi omskriver til en setning: man tolker skriftene, man forkynner læren.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Jeg lurer på  s-en i:  underveis  og midtveis :  Er den en gammel genitiv-s ? Når jeg ser på uttrykket:  ‘kommet til veis ende’,  ser jeg en tydelig genitiv-s. Men i midtveis  har vi ikke noe –ende. Disse ordene står ikke i Norsk grammatikk, på eksempler på genitiv fra norrønt.

Svar:  UNDERVEIS og MIDTVEIS er eksempler på adverbiell genitiv – altså at det er dannet adverb av genitiv av substantiver. Det skjer i kasusspråkene. UNDERVEIS er dannet etter tysk UNTERWEGS, mens MIDTVEIS er en hjemlig dannelse. Ordet finnes riktignok ikke belagt i den formen i norrønt, men MIDLEIDIS (midtveis, midt i veien) og MIDSYNDIS (midt i sundet) finnes. For øvrig ord som HØGSTDAGS og MIDTSOMMERS.

Emnet hører hjemme i historiske grammatikker, men er neppe så opplagt i Riksmålsgrammatikken; derimot kan man finne korte opplysninger under hvert enkelt ord i ordbøkene.

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hvilket opphav har tradisjonen med å for eksempel skrive «Jesu fødsel,» fremfor «Jesus’ fødsel?». Hvorfor sier man ikke da også «Sibeliu symfonier» fremfor «Sibelius’ symfonier?»

Svar:

Takk for spørsmålet – morsomt.
Her dreier det seg om latin. Jeg håper du tåler en liten forelesning: På latin inndeles substantivene i mange bøyningsklasser (bøyningstyper, deklinasjoner); det gjelder også egennavn. I klassen hvor de fleste ordene på -us hører hjemme, ender genitiv på -i. Det har vi stadig rester av i faste uttrykk som ET PAULI ORD og ET COLUMBI EGG. Grunnformene er altså PAULUS og COLUMBUS. Men det er også en annen klasse hvor det befinner seg ord på -us, og i den ender genitiv på -us eller -u. Der hører JESUS hjemme, altså JESU FØDSEL. Men KRISTUS hører til samme bøyningsklasse som PAULUS, derfor I JESU KRISTI NAVN (latin: In nomine Iesu Christi).
I eldre språk, og til dels ennå, brukes formen JESU også som førsteledd i sammensetninger. Både riksmålsrettskrivningen og offisiell rettskrivning har nå nominativsformen: JESUSBARNET. Men i annen strofe av “Du grønne, glitrende tre” bør vi synge: “Om Jesubarnet fortalte mor . . .”. Og det kan ikke hete annet enn JESUORD, et ord som ikke står i offisielle ordlistene, men som nok burde komme inn.

Den gang leserne kunne latin, bøyde de lærde forfatterne (f.eks. Holberg) latinske navn etter latinske regler. De skrev altså regelmessig f.eks. “som det gaaer frem af Pauli Epistel til de Romere . . .”. Holberg bøyde også ofte latinske fellesnavn, så sant de hadde ren latinsk form. Han ville kanskje ha skrevet “af Pauli Epistola”. I alle fall skriver han et sted: “Spørg min Vicarium”” (Spør min stedfortreder!). Formen VICARIUM er akkusativ av VICARIUS, og ordet må stå i akkusativ i denne setningen, fordi det latinske verbet for “spørre” (INTERROGARE) krever akkusativ i ordet for den man spør – akkurat som FRAGEN på tysk: “einen etwas fragen” (spørre en om noe); det husker nok de som har eller har hatt tysk på skolen.

Hadde Holberg skrevet om Sibelius’ symfonier, ville han ha bøyd navnet som PAULUS: “Sinfoniae Sibelii”.

Hvis du synes latin er morsomt, så gakk hen og fortell det til venner og bekjente!

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er det tilatt å si »mannen min sin bil?» Jeg har hørt en gutt fra skolen som insisterte at han kjenner noen etniske norske kompiser som bruker det.

Svar:

I Norge er det dessverre tillatt å si hva som helst, og å bruke sin-genitiv etter et eiendomspronomen faller nok noen inn, spesielt hvis de er fra Bergen eller andre steder hvor sin-genitiven er gammel og innarbeidet i dialekten. Men man kan ikke skrive det du siterer. Det bør hete BILEN TIL MANNEN MIN eller til nød MANNEN MINS BIL, men jeg ville godta bare det første. Så ville jeg jo tilføye – selv om det ligger på siden av saken – at hvis familien bare har én bil, så får den ta seg sammen og definere den som felleseie. Men kanskje mannen og konen har hver sin.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

I dødsannonser står det ofte enten: Alle som vil følge Nils til sitt siste hvilested er velkommen — eller: Alle som vil følge Nils til hans siste hvilested …
Hva er riktig — sitt eller hans?

Svar:

Det riktige er HANS.
SIN/SITT/SINE skal vise tilbake på setningens subjekt, mens HANS/HENNES/DETS/DERES ikke skal vise til subjektet.
Subjektet i din setning (den som utfører verbalhandlingen “følge”) er SOM (= ALLE), mens NILS er objekt for verbalhandlingen.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Landet våres

Hørte på en nyhetssending sist uke at justisministeren i forbindelse med en stor oppklaringsprosent, brukte uttrykket «landet våres». «Det skal være trygt å bo i landet våres.» Jeg finner ikke denne formen i mine ordbøker.

Svar:

Formen VÅRES finnes ikke i normative ordbøker, derimot i den registrerende Norsk Riksmålsordbok (bind IV, spalte 4123). Formen karakteriseres (med rette) som folkelig og familiær og er belagt med eksempler fra Wergeland, Asbjørnsen, Undset og Hamsun. Den bør ikke brukes i normalisert tale og skrift, hverken av justisministere eller andre. Derimot er den brukbar i dansk (vores), som jeg har hørt dronningen bruke.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg skal sende ut konfirmasjonsinnbydelse. Begge navnene slutter med S. Hvordan skal jeg skrive – Mats og Marius (‘es) konfirmasjon?

Svar:

Skriv Mats’ og Marius’ konfirmasjon.

Det er to regler du bruker i dette tilfellet.
1. Genitiv (eieform) av navn som slutter på -s eller s-lyd (f.eks. -z) uttrykkes med apostrof: Lars’ fødselsdag. Ritz’ konditori.
2. Genitiv av en gruppe på to (sjelden flere) navn uttrykkes med -s etter det siste navnet når de to står for bevisstheten som en enhet: Asbjørnsen og Moes eventyr, men med -s etter begge navn når de to regnes som selvstendige: Ibsens og Bjørnsons diktning.

Jeg antar at Mats og Marius er brødre, kanskje tvillinger, kanskje til og med eneggede tvillinger. I så fall ligger kanskje ikke typen “Asbjørnsen og Moes” langt unna. Men skriv allikevel Mats’ og Marius’.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg leser for tiden Gorgus Cowards Riksmålsgrammatikk (Utvidet utgave 1986). Der står det: «Fra dialekter med genitivomskrivning med sin er ‘hvem sin’ trengt inn i talen også i strøk av landet hvor en ellers ikke har denne omskrivning: ‘hvem sin sykkel er det’ eller ‘hvem er det sin’? Heller ikke dette uttrykk kan brukes i korrekt riksmål. (Derimot er ‘hvem sin’ og sideformen ‘hvems’ nu godtatt ved siden av ’ hvis’ i offisielt bokmål.)»

Der ble jeg overrasket; jeg har alltid trodd at dette uttrykk kunne brukes, både i skrift og tale. Flere personer jeg diskuterte dette med, delte min oppfatning. Er dette foreldet og nå godtatt i riksmål, eller har jeg ganske enkelt blitt påvirket av bokmål?

Og et lite tilleggsspørsmål: Anser Riksmålsforbundet uttrykk som efter, sprog, nu, ennu, o.l. som foreldede former som ikke bør brukes? F.eks. André Bjerke argumenterte jo sterkt for formen ‘efter’, med blant annet argumenter for en sproglig likhet mellom de nordiske land; både svenske og danske har denne form. Det har også gammelnorsk, der het det ‘eptir’, hvor ‘pt’ ble uttalt ‘ft’.

Svar:

Takk for spørsmål. Siden Coward arbeidet med siste utgave av grammatikken i 1980-årene, er omskrivninger med SIN blitt vanligere, både i tale og skrift. Imidlertid unngås de gjerne i riksmålets/bokmålets sakprosastil, og heller ikke alle nynorskskrivende er begeistret for uttrykksmåten.
I Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (Kunnskapsforlaget 2005), som især tar sikte på å gi råd om sakprosaspråk i riksmål og moderat bokmål, står det under oppslagsordet HVIS (pron.) at «hvem sin» er dagligtale. Skriver man det, står det ikke til å nekte at det gir preg av dagligtalestil. Så er det opp til den skrivende å bestemme hva han/hun vil. – Det spiller en rolle hvor man er fra i landet. Folk i Nord-Norge og på Vestlandet er langt mer fortrolige med uttrykksmåten enn folk ellers i landet, men i den yngre generasjon holder dette på å jevne seg ut. SIN-genitiv ser ut til å være vanskeligst å unngå i tilfeller med gruppegenitiv (det at genitivsmarkeringen gjelder en hel gruppe ord), f.eks. DE MANGE TITUSENER AV LAVTLØNTE SINE KRAV.

De formene du nevner, er ikke foreldet, men de er i ferd med å få et noe alderdommelig preg. De andre formene har ganske enkelt seiret i konkurransen. I riksmålsnormeringen har (EN)NU og (EN)NÅ vært likestilt i hele etterkrigstiden. Formene ETTER, FARGE, GRUVE, HAGE, NEMND, SNØ og SPRÅK, ble likestilt med de tradisjonelle formene i 1980-årene og viste seg i 6. utgave av Riksmålsordlisten (1994). Språkpraksis har vist at det var riktig å gjøre det slik.
Man kan godt si at det var galt, ut fra nordisk-synspunktet, å gjøre ETTER til eneform i bokmål i 1938. Derimot er det ikke alltid noe godt argument for en normering i dag at et ord har hatt en bestemt form i gammelnorsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu