I en spørreundersøkelse mener nesten halvparten av norsklektorene at sidemålsundervisningen kan reduseres, og Norsk Lektorlag etterlyser debatt. Undersøkelsen underbygger nettopp Riksmålsforbundets kritikk mot dagens sidemålsordning.
Vi har hatt skriftlig sidemålsundervisning i over 100 år uten at man har klart å heve nivået på bokmålselevenes sidemålsprestasjoner. Når skal det da skje? (Foto: Fotolia.com)
Alle har en mening om hvordan skolen kan bli bedre, men alle er ikke like flinke til å lytte til dem som vet best hvor skoen trykker, nemlig lærerne. Det burde vi gjøre, ikke minst når det gjelder norskfaget. At stofftrengselen her har økt, kommer tydelig frem når 3/4 av deltagerne i Norsk Lektorlags undersøkelse svarer at arbeidsmengden i norsk er mye større enn i andre fag de underviser i. På spørsmål om hvilke elementer de mener kan reduseres, topper sidemålsundervisningen listen. At hele 45,5 prosent av norsklærerne svarte dette, er oppsiktsvekkende nok til at Norsk Lektorlag vil ha ny debatt om sidemålets status.
Riktignok handler spørreundersøkelsen om mer enn sidemålet, og også blant norsklærere er det naturlig nok uenighet om denne delen av norskfaget. De har stor entusiasme for faget, heldigvis, men opplever et gap mellom målene for norskfaget og hvilke resultater som er realistisk å oppnå hos elevene. Dette gjelder ikke minst i sidemålet, som statistisk sett oftest er nynorsk. Ifølge Lektorlagets fagutvalg er mange «frustrerte over at elevene ikke klarer å tilegne seg helt elementære kunnskaper i sidemålet.»
Intet nytt under solen, altså. Vi har hatt skriftlig sidemålsundervisning i over 100 år uten at man har klart å heve nivået på bokmålselevenes sidemålsprestasjoner. Når skal det da skje?
Kommentarer fra lærerne viser at også nynorskfolk er kritiske til dagens sidemålsundervisning. «Sjølv om eg er ihuga nynorskbrukar, så ser eg at tida ikkje strekk til for å kunne halde nynorsken varm, særleg for dei elevane som ikkje ser verdien av å ha to skriftspråk. Dei kjem til oss med ei haldning til nynorsken som gjer undervisning vanskeleg. Det har vore diskutert om sidemål kan avsluttast etter Vg2; kan hende må vi ta opp att denne diskusjonen.»
Ja, den diskusjonen bør vi absolutt ta. Og ikke nok med det: Vi bør diskutere hvordan vi kan gjøre skriftlig sidemålsundervisning frivillig. Lektorlaget påpeker treffende nok at det har vært vanskelig å diskutere sidemålet uten å bli oppfattet som «nynorskhatere». Akkurat det vet vi i Riksmålsforbundet alt om. Et slikt stempel forkludrer en høyst nødvendig debatt om innholdet i dagens norskfag og skremmer folk fra å tenke nytt. Hva er årsakene til negativ innstilling til nynorsk og dårlige resultater i sidemål blant bokmålselever? Noregs Mållag skylder på dårlig undervisning: «Mange elevar med bokmål som hovudmål får ikkje tilfredsstillande opplæring i sidemålet sitt.»
Mållaget vil rette på dette ved å innføre mer sidemålsundervisning, også i barneskolen, i et allerede overlesset norskfag. Siden 1907 har norske elever måttet skrive sidemålstekster, og når ingen ennå har klart å tenne noen entusiasme for dette blant bokmålselever, er det da realistisk å tro at det noen sinne vil skje? Med god grunn opplever mange bokmålselever at det er irrelevant for dem å lære å skrive sidemål, når de allerede har norsk som morsmål. Det er et paradoks at målfolk tviholder på en ordning som skaper så stor uvilje mot deres egen målform. Det er som å skyte seg i foten. Nynorsken vil utvilsomt møte en langt mer positiv interesse blant bokmålselever hvis de slipper det skriftlige mestringspresset og får konsentrere seg om språkforståelse og lesning av nynorsk litteratur.
Med god grunn opplever mange bokmålselever at det er irrelevant for dem å lære å skrive sidemål, når de allerede har norsk som morsmål.
Fremfor alt bør elevene få konsentrere seg om hovedmålet. Når så mange norsklærere vil redusere sidemålet, er det et tydelig tegn på et behov for å styrke undervisningen i hovedmålet. Hvor gode språkferdigheter elevene får, gir tallene fra Statistisk sentralbyrå en pekepinn om. De gjennomsnittlige standpunktkarakterene for elevene som gikk ut av grunnskolen i 2014, viser at jentene fikk 4,2 og guttene 3,5 i norsk hovedmål. Språkprofessor Sylfest Lomheim er likevel ikke nådig i sin tilstandsbeskrivelse. «Studentene ved universitet er dårligere i norsk enn skoleungene på 50-tallet,» er hans spissformulerte konklusjon ifølge nettavisen Khrono.
Med andre ord er det all grunn til å styrke kjernen i norskfaget. Og skal det monne, må vi prioritere undervisningen i hovedmålet høyere. Hvorfor skal skolen kreve at alle må kunne skrive på sidemål? For at man skal ha bedre mulighet til å velge målform? Det er aktuelt for så få at det ikke oppveier fordelene ved å øke innsatsen i hovedmålsundervisningen. Er det for å bli kvalifisert til stillinger i det offentlige som krever beherskelse av begge målformer skriftlig? Det kan gjøres gjennom andre opplæringsordninger enn dagens sidemålsundervisning i skolen.
Et av de mest overdrevne argumentene i debatten om sidemålet – gjerne ledsaget av vage henvisninger til «forskning» – er ideen om at den skriftlige opplæringen gjør elevene flinkere i hovedmålet. Selv om opplæring i et språk eller en målform har positiv innvirkning på all språkopplæring, virker det helt bakvendt at sidemålsundervisning skal kunne styrke hovedmålsferdighetene mer enn hovedmålsundervisning. Frivillig skriftlig sidemål ville være til stor hjelp ikke minst for svake elever, som har ekstra stort behov for å lære å mestre hovedmålet.
Norskfaget trenger et krafttak, og det enkeltgrep som kan frigjøre mest dyrebar tid, er å avvikle obligatorisk skriftlig sidemål. I dag bruker norske skoleelever krefter på oppgaver som både de og samfunnet får lite igjen for – krefter de heller burde bruke på hovedmålet og få langt større utbytte av.